Snø i halsen, sa du?

Kvart over ti i dag spurte jeg Ane når vi skulle i fjellet i dag. "Vi regner med å være der klokka 11". Okei, så jeg stressa litt, men fikk en melding til "Eh, så sier vi nærmere 12, da".
Så jeg var oppe i fjellet ti på 12. Men det var ikke Ane og Bjarne. Halv ett kom de, da var jeg litt muggost.
Ane sa det var Bjarne sin skyld, men ikke vet jeg, for Ane hadde klart å bruke 20 min. hjemme hos seg...

Føret var helt perfekt, men Bjarne ble nok litt lei fnisinga og skogsløype-kjøringa til meg og Ane. Det ble nemlig ikke så mye kjøring, men mest fastsetting. Jeg syns det var veldig artig. Etter en stund dro vi opp ved Olatrekket, der den naturlige half pipen er, og herregud, så uutrolig kult og bra føre det var. Merka jeg ble helt sprudlende. Men så hadde Bjarne mista telefonen sin ved Skihytta, og da tok vi en anna vei ned, og jeg tryna og fylte ALT med snø. Heldigvis var det pausetid da.
Senere, da Bjarne med et "stort smil" hadde dratt, tok jeg og Ane en ny tur på fjellsida, hvor jeg tok noen flere stilige tryn. I tillegg var vi såpass smarte og dro inn en skogsløype som gikk lenger og lenger inn i skogen. Og Ane og jeg lagde den lenger. Aldri kava så mye! Etter virkelig 20 minutter klarte vi å komme oss ut, og da så vi at vi ikke var særlig langt nede i bakken. Men vi hadde vært laaangt inn og i tillegg kommet over langrennsporene. Vi kjørte også et sted hvor trærne var så tette at det var mørkt.
Uansett, Ane. Takk for en kald, våt og ekstremt slitsom tur mellom trærne.