mandag 30. januar 2012

Besuch mit Hund



Sammen med tittelen "tante Mone" kommer også en ekstrem trang til å ta bilde av alt Hekla, Ymse og Kaisa foretar seg. Denne gangen fikk Tale også være med.









fredag 27. januar 2012

Å stifte bekjentskap

På onsdag kom jeg på skolen, trasket ned på rommet som nå kalles "lokalet". Der sitter folk hele tiden og det konsumeres mye øl på boks og vin på kamuflerte flasker.
På onsdag var det en litt annerledes stemning da jeg ankom. Patrik, Henrik og Daniel var skrekkelig fnisete og en smule i svime. Jeg får etter hvert vite at Patrik faktisk klarte å stifte Daniel i kneet rett før jeg kom.
Patrik skulle bare vise, i god tro om at maskinen var tom, hvordan man kan gjøre det. Den ene stiften som var igjen, sto plutselig i kneet til Daniel.
Glenn som har jobbet mange år som snekker, trakk den ut med tang.
Litt senere da alle hadde roet seg, kom Kristin med kommentaren om at Patrik bare ville "stifte bekjentskap" med Daniel.

torsdag 19. januar 2012

Nyttårsaftens kulinariske overraskelser

Denne romjulen tenkte jeg lenge over hvor jeg skulle tilbringe nyttårsaften. Det er en merkelig dag som ikke er så lett å plassere. Jeg endte tilslutt på Rena og hos Gjerturud på hennes obligatoriske kalkulkalas. Siden jeg ikke stapper i meg død fugl, tenkte jeg lenge over hva jeg skulle ta med. Jeg tenkte også at jeg for en gangs skyld skulle bidra litt og ta med noe dessert. Inspirert av ei venninnes tidligere lovprisinger om hvor ekstremt enkelt det er å lage pikekyss, bestemte jeg meg for det.
Den 31. våknet jeg tidlig og helt alene (takk gud, min stakkars mor hadde fått store fysiske plager om hun hadde sett kjøkkenets tilstand den dagen). Med en veldig energi startet jeg på disse dødsenkle pikekyssene. Som vanlig glemte jeg å kikke i oppskriften, og marrengsene ble aldri sprø og deilige. Ny bolle, nye egg. De siste eggene. Denne gangen gjorde jeg helt riktig (kanskje bortsett fra at alt sukkeret kom oppi samtidig...). Den stakkars mix masteren pisket og pisket.



Etter to og en halv time - jeg skriver det i tall også - 2,5 timer med pisking på høyeste hastighet så "marrengsene" slik ut. Strengt tatt ingen forskjell.



Den stakkars mikseren ble helt varm, og det begynte jeg også å bli. Jeg begynte å tenke på farge. Alle pikekyss har en eller annen småkvalm pastellfarge. Etter å ha rotet i bakeskapet fant jeg en nesten tom, rød konditorifarge som nesten ikke hadde gått ut på dato. Problemet med nesten tomme konditorflasker, er at fargen kommer ut veldig sakte. Det hadde ikke jeg tid til og slang voldsomt med armen. Tilslutt ble jeg så ivrig at hele flasken hoppet ned i bollen og stanset mikseren.
Jeg fisket flasken elegant opp og skrapte av den nå lyserosa lapskausen.



Da jeg etter nærmere tre timer skjønte at jeg ikke kom til å få knasende, pene marrengs, blandet jeg like greit de to rørene sammen. Det sto også i oppskriften at de skulle steke på 100 grader i 45 minutter. Det var ikke sjans i havet til å få mine marrengs til å ligge i pene topper. Jeg improvserte vilt med muffinsformer, men i iveren overfylte jeg formene en smule. Marrengs"deig" er ikke det samme som muffinser.

Etter to timer i stekeovnen var toppen sprø og fin og innmaten var suppe. Jeg rev derfor av toppen og stekte resten videre. Veldig pent ble det kanskje ikke, men etter å ha stått på benken noen timer, smakte de nesten riktig!




Etter den ekstreme suksessen med pikekyssene begynte jeg på middagsplanene. Med litt brukket stolthelt og et i kjøkken som så ut som det hadde vært egg- og melkrig i, begynte jeg med å lese oppskriften nøye.
Det jeg skulle kose meg meg til kvelden er en såkalt "seitanstek". Vegetarstek gjort på hvite bønner, soyasaus og mel. Masse, masse mel skjønte jeg etter hvert.
I oppskriften sto det 5 dl mel og 5 dl vann. Dette skulle gi en deig man kunne kna.
For meg var dette ikke mulig for alt i verden. Den oransjebrune suppe jeg hadde, fungerte ikke til noen ting. Jeg tilsatte derfor mer mel, til tross for oppskriftens advarsler om "pass på melet, steken vil da bli gummi".


En kilo mel senere hadde jeg en bløt "brød"deig. Dette skulle da puttes i et finheklet kjøkkenhånkle og kokes i 50-60 minutter. Jeg spadde deigen i et håndkle og strammet hyssingen så godt jeg kunne. Det føltes som - slik jeg ser det for meg - å skifte bleie på en liten og ekstremt ekkel og wobbely (kan ikke komme på et annet ord her) baby.
Også her måtte jeg improvisere etter hvert. Hyssing i endene hjalp ikke, babyen stakk ut i alle åpniger. Etter å ha satt på en hyssing på midten hadde jeg byttet ut ungen med en rumpe.



Etter å ha kokt steken i 1,5 time gadd jeg ikke vente mer, og slang den i vasken. Det jeg hadde skapt var en rompehjerne som disset og dampet. Videre skulle den "skjerpes" i ovnen. Da jeg senere forklarte dette til min mor, mente hun det ikke var noe som het å "skjerpe en stek". Det sto aldri hva "å skjerpe" betydde, men jeg regnet med at det var å ha den i ovnen en stund. Det funket helt greit.



Steka ble ok. Det var litt som å spise en veldig tykk, uoppblåst badering, men alt fungerer med saus. Masse saus.

Da jeg tilslutt stolt kunne betrakte dagens resultater, hadde jeg stått på kjøkkenet i fem-seks timer. Rompesteka så proff ut, det samme kan desverre ikke sies om pikekyssene. Smaken var derimot, som sagt, omvent.
Etter å ha stressryddet kjøkkenet som en helt, løp jeg rundt i alle skapene i huset for å finne noe å ha på. Tre tryningser i trappene både opp og ned, flere brennmerker på ørene etter krølltanga (jeg kan nok ikke stryte på meg så langt hår enda) og noen maskarakoster i øyet senere, var jeg veldig klar.

Middagen gikk fint. Gjertrud haddde glemt å ta opp kalkunen og hadde derfor løpt til butikken i hu og hast for å kjøpe kyllingfilét. Idet hun sa "kylling", falt Elses fjes før hun sa litt fornærmet og forsiktig om det var kylling de spiste. Det var jo ikke særlig i henhold til tradisjonene.
Heldigvis kunne Gjertrud forsikre om at det faktisk var kalkun, og ikke kylling.

Desverre kan jeg ikke si jeg kom hjem med særlig pene bilder fra denne kvelden (bortsett fra dette ved bordet hvor alle nærmest sitter på kirkebenker).



Kveldens beste ble utrolig nok dette. Det vant rett og slett fordi det har begrenset med pupp og vi ser mindre dopet ut enn på de andre.



De andre bildene besto endten av Gjertrud og Karoline i morsomme stillinger...



... ukonsentrerte og usjarmerende mennesker...


... meg med grynende rødvinslepper og hvor Else ser ut som hun har fått alt annet enn rødvin...