tirsdag 12. februar 2013

Uheldige hendelser

I den siste tiden har jeg hatt noen litt dumme hendelser, og alle er hovedsakelig forårsaket av meg selv.

Jeg har begynt å svømme, og ved inngangen til svømmehallen har de ansatte begynt å be folk om å ta på slike blå poser utenpå skoene sine. "Vennligst ta på skoposer - det blir så mye hyggeligere for oss alle :)" står det. Jeg vil jo gjerne ha det så hyggelig som mulig når jeg lusker rundt og er litt ubekvem i badedrakt, så jeg tar på posene. Deretter bruker jeg to minutter på å grave i sekken min etter lommeboken, finne den, bruke noen sekunder på - igjen - å finne ut hvilken vei adgangskortet skal brukes. Tilslutt kommer jeg meg inn i garderobene.
Det er noe litt rart med svømmehallgarderober. Alle andre står enten med håndkleder, nakne eller i badetøy, og du som kommer utenfra med både sekk, ytterjakke og sko, passer dårlig inn (selv med blå skoposer på føttene).
Jeg er, som sagt, ikke alltid komfortabel med å kle av meg foran alle mulige folk (kanskje spesielt ikke de som ser ut som de akkurat har kommet hjem fra tre uker i Thailand og bare "trente litt" på turen...), men jeg har bestemt meg for å se komfortabel ut. Det gjør man ved å skifte avslappet, men effektivt og å gå sprekt inn i dusjen uten badetøy, men med håndkle. Gjenta på tilbaketuren.

Det jeg egentlig skal si da, er om disse skoposene. For etter jeg har tatt på meg de supertrendy svømmebrillene og svømt mine meter denne torsdagen, løper jeg inn i garderoben igjen (så klart på en veldig avslappet måte), dusjer og skifter.
Jeg tar så på meg mine sko og går ut, og i disken spør jeg etter et smykke jeg hadde mistet forrige gang, og da de finner det blir jeg så glad jeg går ut med god sprett i beina.
Etter en liten stund på fortauet hører jeg en rar lyd og stopper. Jeg kikker ned og oppdager at de fine, blå skoposene fortsatt sitter på skoene mine. Jeg hadde selvfølgelig akkurat passert en gjeng med gutter fra ungdomsskolen.

Den neste skjedde rett før juleferien. Jeg hadde blitt sendt til et privatsjukehus for en CT etter operasjonen, og hadde akkurat satt meg ned på en ventestol og ventet i 20 sekunder, da en dame roper på meg med fornavn. Dette syntes jeg kanskje var litt rart, men jeg reiser meg og følger etter. "Her har du en garderobe hvor du kan kle av deg, bare lås døren og kom inn til meg via den andre," sier sjukepleieren, og jeg tenker "jasså? Kle av meg for CT? Det har jeg ikke gjort før". Jeg trekker derfor mine egne konklusjoner med at hun mente ta av støvler, veske og ytterjakke. Jeg har da på meg bukse og singlett når jeg går ut i rommet. Det var et stort rom med to senger og en masse dataer og ledninger. Igjen tenker jeg "jasså? Ingen CT-maskin? Javel, det er vel en forundersøkelse, da." Så jeg går bort til sjukepleieren som sier at jeg må ta av meg singletten og "brystholderen" også. Nå begynner jeg å bli litt usikker på hva dette er for slags CT, men man gjør jo ikke mostand, tross alt. Jeg tar av meg og legger meg ned, litt usikker på hva som er i vente. "Ja," sier så damen (som forresten ser ganske streng ut), "fortell hva som er problemet." Og jeg legger ut. Etter alle besøkene hos lege og sjukehus har jeg blitt vant til å snakke, så jeg peker på magen og blindtarmen (som ikke lenger er der). Mens jeg gjør dette ser jeg at damen rynker brynene litt, før hun avbryter meg og sier: "men har ikke du vært på mammografi, da?" "Hæ? Øh, nei?" sier jeg og  tenker "ååh, faen". "Men - heter ikke du Jone, da?" Sier sjukepleieren, og jeg hvisker tilbake: "Nei... jeg heter Mone... ups."
Herregud, så dum jeg følte meg da jeg nærmest løp tilbake til garderoben, fikk på meg klærne mine, og satte meg ut i venterommet igjen. Litt skamfull. To minutter senere ble den ordentlige Jone ropt opp.

Det siste er også om svømmehallen, jeg har jo nærmest blitt en sjøløve på disse aktive ukene. Etter at jeg har svømt liker jeg å belønne meg selv ved å trykkoke meg i dampbastuen. Jeg føler jeg får en fin glød etter å ha vært der, men når jeg ser meg i speilet er jeg virkelig laksefarget.

Jeg har lyst på strammere overarmer og etter tips fra en treningsperson om at jeg burde ta "noen dips" etter svømmingen, fant jeg ut at dampbastuen var et fint sted for slikt. Som regel er det bare meg i dampbastuen på formiddagene, så jeg burde ikke forstyrre noen. Som regel går dette fint. Jeg beholder badedrakten på og utfører gymnastikken min.
En dag hadde jeg ikke på meg badedrakt, så klart, men siden det var så få folk i hallen, gjorde øvelsene mine likevel. Idet jeg var på min åttende dips, litt anstrengt, kommer det en dame inn. Jeg trodde jeg skulle dø, der jeg, uten klær utfører noen bråkete øvelser som innebærer at jeg klamrer meg fast til benken mens jeg heiser meg opp og ned.
Damen kom plutselig på at hun hadde glemt såpen sin i dusjen, tror jeg, for borte ble hun. Nå kikker jeg meg både til høyre og venstre før jeg tar mine dips, med noe form for tekstil på kroppen.

Som jeg sa tidligere er dette selvpåført. Som regel. Det som irriterer meg er at det ikke ser ut som mine eldre, og kanskje spesielt min eldste, søstre ikke havner i sånne situasjoner. De er vel så godt oppdratt.