lørdag 29. juni 2013

USA #4




Da er første arbeidsuka på Camp Omi over, og jeg kjenner at hodet brenner littegrann bak øyelokkene. Da vi møtte opp mandag var det gjennomgang for hvordan vi skal jobbe, hva vi må huske på og så videre. Klokken ni kom barna. Denne uka har vi hatt det minste antall barn og det største antallet av frivillige (13-14-åringer som jobber for å kunne få avslag på TeenCamp i august). Det har "bare" vært 30 barn som har vært delt inn i fire grupper: 5-åringene (som er knøttsmå!), 6- og 7-åringene, 8-og 9-åringene og de eldste på ti, elleve og tolv. Det er veldig forskjellige grupper, men jeg tror min favoritt er de på åtte og ni. De er små nok til å si rare ting og ha rare ideer, men store nok til å klare en del selv. De eldste trenger lite hjelp og de minste får aldri gjort noe.

Så mandag kom 30 barn, de fleste har vært der før, en håndfull ikke. De fleste er også egentlig fra NYC, men har feriehus i Hudson eller området rundt. Siden det er nærme byen er det mye byfolk som har et landsted her. Dette er de priviligerte, men helgivis ikke særlig snobbete, kulturbarnas camp. Vi har noen lokale som enten er her med egne midler eller har fått stipend. En klassisk Camp Omi-unge kommer fra Brooklyn, har en pappa som er grafisk designer og en mor som er musikkprofessor eller arkitekt. I tillegg er disse barna veldig smarte og har noen helt sinnsyke svar når man spør eller sier noe. Første dagen spurte Sasha barna som de visste hva "internasjonal" betyr og Jack på sju år svarte pronto: "Interaction between nations!"
Eller som Ella som fortalte meg om hvor irritert hun var på sin far. Han spør henne om hva hun vil ha til lunsj, hun sier "something fresh", og han svarer at de ikke har det. "Og det sier han alltid, men jeg er sånn liksom: hallo pappa, så kjøp inn fresh mat, da!"

Hver dag starter klokken ni (eller 08:45 for vi som jobber) med samling. Der får de info og vi har greeting game og share som er måter å si hei på og leke litt. Etter det går de forskjellige gruppene til en workshop. Etter 40 minutter er det snack (noe som er veldig amerikansk. Alle har med seg zipper bags med gullfisk eller noe egen snackmat) og en ny time før svømming. Da går vi opp til bassenget som ligger ved Ledig House som er der hvor de internasjonale kunstnerne bor i tre-fire uker. Badinga og lunsjen er intens, jeg har vært med å bade noen ganger, men jeg blir uansett like våt om jeg sitter på land, så det spiller nesten ingen rolle. Badinga her er med stor B, noen av dagene har vi hatt 90 grader F  (= ca 30 grader C i skyggen). I sola er det kokvarmt og i tillegg er det veldig fuktig. Jeg glir rundt i min egen svette. Det er ufattelig varmt om natta også, og jeg har helt gitt opp å bruke tepper. Nå sover jeg som en sjøsterne oppå alle teppene mine i senga.

Første dagen gjorde vi ansikter av leire og du kan jo si det kom mye rart ut av det.





Owen sammen med Mr. Evil






Etter jobb på mandag ble jeg med Jake og Sam videre. Sam hadde sin 21. bursdag og det er stort her siden du da kan drikke. Vi dro innom Jake sitt hus for å bade - han bor i et gammelt spanskligende steinhus med tidenes innredning. Foreldrene han er arkitekt og kunster (så klart!) så det er jo det stedet. Etter det reiste vi gjennom landskapet i nærmere 40 minutter før vi kom til en søvning, rik by kalt Redhook. I denne byen ligger Bard som er skolen som Sam går på og Jake akkurat gikk ut fra.

Kollektivet til Sam var klassisk collegekollektiv, et digert hus med mix match av alt. De er fem personer som bor der, og alle studerer kunst eller film på Bard. Der spilte vi slåball, lagde vi middag, drakk vin og spiste en veldig amerikansk mochakake som Sams mor (steriotypisk jødisk mor ifølge Sam selv) hadde bestilt til han på det lokale bakeriet. Vi la oss ganske tidlig, men da vi klokken sju dagen etter måtte opp så vi ikke helt klare ut til å møte 30 barn. Etter et stopp på en lokal Deli hvor vi kjøpte bagles og søt, søt kaffe så vi litt hyggeligere ut. Jeg visste jo ikke på forhånd at jeg skulle til Redhook, så jeg hadde ikke pusset tennene eller gjort noe annet for å forbedre mitt ytre noe særlig.











Tirsdag jobbet 3D - sculpturegruppa ute.  Temaet var repetisjon, mønster og stedsspesifik skuptur eller installasjon og vi tok med barna til et av arbeidene i skulpturparken. Oppgaven var å samle ti til tjue ting av samme sak som skulle brukes til å lage en repetisjon og/eller et mønster. Det gikk som regel ganske bra, men det var stekende varmt og vi begynte etter hvert å lukte brent. De minste barna besvimer litt innimellom, men de største klarer seg finfint.

På kvelden hentet Annah og Hannah meg (to bestevenner med nesten samme navn, heldigvis bruker amerikanere masse kallenavn så de er egentlig Marcy og Plish) og tok meg med til Pittsfield, en by i nærheten av Lenox hvor vi alle tre bor. Annah er halvt italiensk eller noe, og familien eier et spisested - hvor hun så klart kjenner alle. Å gå gjennom for å finne et bord tok en liten evighet. Da hadde vi hilst på alle og smakt på alle andres mat. Der var det også en fyr i baren som sa han studerte svensk. Da jeg sa "takk" på norsk da jeg fikk ølen min så han så rart på meg at jeg forduftet så fort jeg kunne. Så mye for å være litt "morsom", liksom.






Onsdag ble jeg og Yonas igjen på Camp etter jobb. Det var to ledige rom i kunsterresidency'en og vi grep sjansen til å ha International Dinner med 30 utenlandske og amerikanske kunstnere. Det er faktisk en norsk kunster med, Marit Føllstad. Hun er fra Tromsø og kjenner Hilde, min hovedveileder i Bergen. Verden er veldig liten! Ellers er det folk fra USA, Nederland, Saudi-Arabia, Cuba, Italia, Jemen, Mexico, ja. Overalt. Etter en treretters middag kom Jake og vi fortsatte og drikke gratis vin og snakke med forskjellige folk. Mange hyggelige mennesker, men jeg vil tro det kan bli noen heftige diskusjoner der. Sasha fortalte at de en gang hadde hatt en fra Israel og en fra Palestina, noe som sikkert kan bli interessant om de er på krigsstien.

Utemiddag med Yonas, fyr fra Jemen, USA, Canada og Tyskland


Torsdag var ut-på-"byen"-dag. Tabatha, som sitter i midten her, arrangerte utedag siden hun hadde fått barnevakt for sine to barn. Vi startet med å ha bassenget for oss selv, ingen barn, ingen spruting eller "buddy check", som er hvert tjuende minutt sjekke at alle er der. Etter det dro vi ut på en Mexicansk restaurant på et sted jeg ikke husker hva heter en gang. Det er ikke noe sentrum i alle fall (noe som er tilfelle for det meste i området, alt ligger langs veien for seg selv). Jeg drikker jo aldri drinker, men dette var tydeligvis Margaritastedet. De hadde alle typer, så Annah tok en vannmelon-Margarita, jeg hadde jordbær og de andre hadde andre saker som så helt vilt ut. Drink er greit, men øl er helt klart bedre! Etter noen øl ble stemingen ganske høy og jeg fant ut at de solgte snus på bensinstasjonen over gata. Jeg løp og kjøpte for å vise, og fy for en ekkel snus! Posene var store som bleier og de stinka. Amerikanerne var ikke helt overbevist om at dette var noe de burde begynne med.



Hannah med Tabathas baby som bare smilte hele tiden.

Fin restaurant, god mat og fint selskap, men bak Jake er det rett ut til fylkesveien og parkeringsplass. Der har du bygda i USA. By the way liksom.

Yonas og jeg ble en natt til på Omi. På den måten kunne vi sove lenge og subbe ned til jobb litt over halv ni. Det er litt bedre enn å stå opp kvart på sju og deretter kjøre i 40 minutter. 
Onsdag, torsdag og fredag drev vi med arkitektur i vår workshop og barna er superengasjerte. De var ikke så gira da vi gjorde Blueprint, altså tegnet huset, men byggingen går som bare det. Jake fortalte dem at det ikke var lov å lage et hus med fire vegger og et tak, det skulle være mer interessant. De fleste har tatt den beskjeden passe greit og laget noen ganske ville greier. Jeg har blandt annet blitt kåret som Petra og Ellas heltinne fordi jeg klarte å finne løsningen på hvordan vi skulle lage et tak som kan åpnes og lukkes. Andre ting er ikke så enkelt å finne løsninger til, siden noen av konstruksjonene er rimelig eksentriske. Det meste går med lim og støttestokk.

Denne uka har vi som sagt hatt 30 barn. Jeg kan fortsatt ikke navnene på alle, og er nå litt nervøs for de 30 nye som kommer neste uke. Det er også sånn at med kreative foreldre kommer kreative navn. Isaya, Stashiu, Elai, Aimes, Clementine osv. Jeg tar den enkle løsningen og husker forbokstaven og den andre bokstaven, så sier jeg de og mumler resten av navnet til jeg husker det ordentlige. Foreløpig har det gått som smurt.

Petra med kaninhatt. Jeg prøvde å si at det ser mer ut som en rev om du lager en spiss nese, men det falt ikke i god jord. Hun påsto også at hun hadde fått den av meg, men sannheten er at hun tok den fra mitt hode. Snik!



Owen med en miniversjon av Empire State Building



Arkitektprofessor Mone i full gang med å forklare poenget med støttestolper.


Poeng oppfattet

Noen som er rimelig fornøyd med huset sitt

"See! Finally somebody who recognizes fashion!" -Petra med pynt på hodet



Etter svømming og lunsj har vi noe som kalles Stage time. Barna kan melde seg på for å vise frem et nummer av noe. Vi har hatt en del rockeringfremvisninger, en vits, mye gymnastiske øvelser og litt dans uten musikk. På fredag viste Jake frem en lydinstallasjon han laget til avgangsutstillingen sin. Jeg kan ikke så mye om lyd, men det går ut på at vanlige høytalere sender ut vibrasjoner i luften eller lignende, mens hans høytalere sender ut lyden til et objekt. Han hadde en slags mikrofon som var bygget inn i en finslipt tregjenstand. Denne var koblet til et annet elektrisk objekt. Når disse to settes på for eksempel en scene, lager de lyd. Det er feedback blandet med objektets lyd (... min kunnskap stopper her). Du får forskjellig lyd ettersom du flytter på objektene - når de er nære hverandre blir lyden høy og lenger bort med dump og mørk. Barna var dødsfascinert og vi brukte lang tid på dette. Etter dette viste Theo oss en 23 seksunder lang oppvisning med han som sto på et bein til "Move like Jagger"-sangen.










Nesten alle her har store problemer med navnet mitt. Hver gang jeg hilser på en ny person må jeg si det to-tre ganger. De fleste lager sin egen versjon: Muna, Mun, Måni, Monie og noen bare mumler en M og noe annet ubetydelig. Det morsomme var en fyr som spurte tre ganger (og jeg prøver å si det på en amerikansk måte den andre og tredje gangen) som sa: "åja, okei, Muuo...", som om det ga mening. Jeg har egentlig lært meg å reagerere hver gang noe kan være i nærheten av navnet mitt. De fleste prøver hardt å få det likt, men det er ikke så farlig for meg. Så lenge jeg skjønner at det er meg de refererer til er det greit.

I går tok vi det helt med ro hjemme. Etter en lang uke dro Sasha og jeg på butikken, handlet litt og deretter dro vi hjem, satte oss på verandaen med øl og ble der. Etter hvert kom Ed og Yonas og vi drakk mer øl. Etter hvert begynte vi å komme inn på forskjellige temaer og på en eller annen måte havnet vi i en skikkelig homodiskusjon. Ed er en provokatør som setter alt på spissen, jeg prøvde å være forståelsesfull og Sasha prøvde å være litt nøytral. Yonas mente nemlig at å være mannlig homofil er unormalt, at de vil voldta menn (han brøy seg ikke så mye om alle kvinner som blir voldtatt) og at hvis du blir voldtatt av en homo, blir du homo. Han visste også det nøyaktig antallet homofile som var i Etiopia (de hadde gjort en undersøkelse) og ville ikke høre på at sjansen var stor for at det er mange, mange fler. Hans erfaringer med homofile er svært ekstreme og ubehagelige og tankegangen hans veldig smal. Det rare, derimot, er at han sier han synes det er ok her i USA, her ville han ikke brydd seg. Det er i Etiopia det er feil. I tillegg snakker han om homofile som en unison gruppe, og skjønte ikke poenget vi prøvde å lage med å si at ikke alle voldtar eller er interessert i å gjøre deg homo. Det dro seg ut og ble en skikkelig diskusjon, og det var veldig opprørende å høre hvor "slem" Yonas plutselig ble på det punktet. Jeg håper han iløpet av oppholdet her endrer litt mening og i hvert fall blir likegyldig til homofile i stedet for skeptisk og hatefull.

Jeg vet sånn generelt ikke helt hva jeg synes om Yonas. Han er veldig hyggelig, men han virker på meg litt kunnskapsløs, noe som sikkert ikke er tilfelle. Engelsken hans er veldig hakkete og han mumler mye. Vi holder en hyggelig tone og har det for såvidt fint ilag, men jeg har nok funnet meg hakket mer til rette enn det han har. Han har jo aldri vært utenfor Etiopia før og det kan så klart ha en del å si. Han snakker fryktelige mye med forloveden sin på Skype (jeg mener, hvor mye kan du si hver dag, da?). Men sånn i det store og det hele (eller at the end of the day som vi sier her nede) er han en ok fyr som jeg kan holde litt overfladisk prat med.

I dag skal jeg på fest. Sam feirer bursdagen sin med stor ståhei i Redhook. Jeg har fått skyss til stedet, men siden det er nærmere 80 minutters kjøring har jeg ikke tilbake. Jeg sover derfor der (noe jeg tror jeg må bli vant med, alt er langt!) og i morgen får jeg skyss videre til NYC. Der har Camilla og Reidar sin siste dag så jeg tar en dag med dem. Deretter får jeg skyss hjem.

Jeg merker allerede nå at jeg synes det er vanskeligere å skrive bra norsk, så jeg får bare beklage så meget om sentnigene kan være litt rare.

Send mer penger. Pliz

tirsdag 25. juni 2013

USA #3

Det er mye fint å se på bygda i USA. Som postkassa til naboen borti svingen. De har brukt nærmere 3000 dollar på sin nye postkasse som ble satt opp for ikke så lenge siden. Denne herligheten er på rundt samme høyde som jeg, altså 1,60. Det tok litt tid før jeg skjønte hvor posten faktisk skal inn!