Lørdag sto vi opp tidlig. Klokken ti skulle alle møtes på Camp Omi for å sette i stand til mandag. Amerikanske jenter og damer lager mye lyd når de møter folk de ikke har sett på lenge. Det er tynne pipestemmer og mye klapping og "Veronicaaaaa, hi-hiiiii" og "Oh MY GOD, Im soooo happy to see youu!". Jeg føler meg som en traust Hedmarksing når dette skjer. Jeg sliter også litt med reglene rundt "Hi, how are you?"-frasen som sies til alle, fra butikkpersonell til folk du kjenner. Skal jeg da si "Good, thanks, how are you?", og de svarer "good!" Det virker nemlig sånn, og man sier ikke noe annet enn "good", for ingen har tid til noe annet, det er mer - virker det som - som et forlenget "hei".
På campen møtte jeg de fleste alle som skal jobbe der. Det er de som skal holde workshopene, "ledelsen" og en helg haug med jenter mellom fjorten og sytten år som skal jobbe frivillig (som alle vi andre). Det er også ei på fjorten med Asbergers syndrom, og hun virker innmari hyggelig og lett å jobbe med altså. Smiler og er blid og har masse intiativ!
Ellers vasket og ryddet vi området, sorterte og delte oss opp i hvor vi skal jobbe første uka. Det er et litt annerledes system enn jeg trodde, noe som ikke er særlig overraskende siden jeg egentlig ikke visste noen ting. Til uka skal jeg være med en som heter Jake på 3D workshop, og jeg vet at vi skal jobbe med litt leire. Det viser seg at det ikke er sånn at en ny gruppe barn kommer hver uke, som jeg hadde inntrykk av. En del barn kommer på mandag og deltar i to-tre uker. Det kommer hele tiden nye barn og andre slutter, litt hulter til bulter.
De andre workshopene som er på campen, så langt jeg husker nå er:
2D (Hannah skal ha tegning, collage, maling osv)
Field studies (ikke belt sikker her, men det blur noe med å gå ute, kikke på blomster, lage eksperimenter)
Dance and movement
Movie making
Mens campen ble satt opp dro Sasha, Yonas og jeg til Omi Artist Residences, en låve rundt 300 meter unna oss som er gjort om til atelieplasser og som det er 1000 søkere til hvert år. Det er kanskje 40 som får plass. Der ble vi presentert foran alle kunsterene, som vi skal ha noen middager og arbeidsøkter med. Etter presentasjonen kom en dame bort til meg og presenterte seg. Det viste seg at hun er en norsk kunstner som jobber i Oslo, men er fra Tromsø. Det hadde seg også slik at hun var god venn med min hovedveileder i Bergen. Verden er skummelt liten.
Ellers har jeg blitt helt besatt av amerikanske hus. Måten de ligger most oppi veien på, ligger helt øde på tomten uten en busk rundt, er slitte eller har hele ytterdøra dekket av det amerikanske flagget. Da vi kjørte bil hjem fra Omi i går satt jeg i baksetet og tok bilder av hus hele veien. Om fem uker skal du se jeg har mange! Jeg er interessert i Den Amerikanske Drømmen - på bygda. Hva vi ser på film og hvordan realiteten er. Her er det langt mellom husene, de ligger midt i ingenting, det er ikke noe minisentrum de ligger rundt en gang. Mange ligger med ytterdøra i veien og andre ser ut som en lagerbygning. Det er ikke det bildet vi ellers har av USA fra film: det er det store hus, flotte hager. Det finnes så kalrt fine hus og hager her også, men det er i undertall. Unntaket er vel Lenox, her vi bor. Det er, som tidligere nevnt, et rikt sted. Husene her er større og har sånne overfiksete hager med runde hekkeballer som står plassert midt utpå en ellers naken plen. Jeg tror det er mote.
Jeg tar meg selv i å tenke for det meste på amerikansk nå. Det å snakke engelsk totalt på autopilot, det føles som det er mitt eget språk, men noen ganger klusser det seg og det blir rot. Da vi var og hilste på kunsterene i låven møtte vi også på ei fra Irland. Jeg snakket med henne om mitt opphold der og merket at utover i samtalen la jeg mer og mer om til hennes irske akksent. Det var nesten litt flaut, jeg følte jeg kopierte henne.
Det eneste som irriterer meg litt her er det sterke kjønnsskillet. Menn liker sport og actionfilmer og har sin humor. Det understreket Ed da jeg sa at jeg ikke hadde likt The Hangover. Da jeg dristet meg på å si at jeg ikke tror på dame- og mannehumor listet han opp med filmer jeg ikke har sett - men som mange gutter jeg kjenner heller ikke har sett, det går jo på generell interesse. I tillegg er det veldig sånn at når det er en dekorasjonsjobb er det med en gang "Yeah, if two girls can do that…" og når noe skal bæres, sier de at det trengs muskler, så få inn gutta, liksom. Jeg kjenner at trassen kommer til meg, og jeg vil bære tunge ting og gjøre ting selv! Vi skulle tømme en søppelkasse før vi puttet i pose i går, og jeg var på god vei til å gjøre det. Da kom Yonas og gjorde det for meg. Han gjorde det sikkert kun for å være hyggelig, og fordi det er hans oppgave i Etiopia, men jeg ble Lille My med gang, og holdt nesten på å dytte han vekk for å vise at jeg klarer.
I dag vet jeg ikke helt hva som skjer. Sasha og jeg har alt vært i butikken (noe som gjøres hver dag) og Yonas har akkurat blit kjørt til Lenox for å gå der litt. For meg er det rart å skulle bli kjørt til sentrum bare for å henge, og jeg kommer neppe til å klare og be om det på en stund. Jeg tror vi kanskje skal på en utekonsert senere i dag, men jeg har ikke helt fått det verken bekreftet eller avkreftet. Vi får se. Jeg håper bare ikke det blir varmere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar