søndag 28. juli 2013

USA #8




Da har nest siste uke gått, og jeg jobber hardt med å leve i nuet og ikke en uke frem i tid, og dagen for avreise. Planen min har jo vært i mange uker å utsette hjemreisen, men det viste seg at kontoen min mente noe annet, så jeg har akseptert at jeg må hjem en eller annen gang. Det har uansett vært en ganske festlig uke,


Alessandro - som jobbet litt som DJ - lagde papputgave til Jake






Hver dag har vi en ny episode av Chickenstein, fem-seks gutter på sju år som lager en ny hver dag. Den dagen: Chickenstein in Timbuctu



"Weenie (Dachsebamse, maskot) is missing"

Heftig morgenoperasjon på froskene våre.





Sam har hatt filmworkshop med barna, og i den lagde de en zombiefilm. Hele uken har barna i 2D laget rekvesitter til kinofremvisningen av filmen, og her plakaten: "Fear is everything".



Azeab (sikkert ikke skrevet rett) og Vera med gipsfingre som skulle bli til finger puppets







Yonas i fokus

Noen av dukkene som ferdige


Jeg lagde også en dukke, med to trepinner inni og klær. Darby og Stella ble så gira på mine vegne, og ville være med. På min kommando løp de rundt og fikset t-skjorte, belte og andre småting.



Torsdag var Anna, som vanligvis har dance and movement sjuk, og jeg, Hannah og Tabatha steppet inn for å ta over. Jeg foreslo å leke "haien kommer", og det endte vi på. Ingen i USA har hørt om den leken, så jeg forklarte og forklarte. For å få barna til å være stille tok Hannah gulroten sin, holdt den i været og sa: Ser dere denne? Dette er "the talking carrot". Kun den som holder denne gulroten får snakke". Vi hadde gruppa med sju- og åtteåringer først og de ble supergira. Desverre litt for mye, vi endte med å psyke ut Henry så mye at han gråt noen såre tårer. Han var nemlig den eneste tunfisken igjen og vi fikk alle barna til å gå for han, og vi sa til han at nå kommer alle haiene kun for å ta deg. Desverre tok han det litt for seriøst og ble skikkelig trist.


De som ble tatt av haien fikk svart stripe på nesa

Svært seriøst haimøte


Hailederne, altså Hannah, Sam, Tabatha og jeg hadde oransje ninjabånd








Hannah og Stasiu som spiser the talking carrot






Svart nese-malingen ble etter hvert til et rituale hvor vi ønsket de nye haiene velkommen





Senere på kvelden dro Jake og jeg til Sams hus i Redhook. Der skulle vi henge litt før det var afropop-konsert i området. Sam bor med en kokk, og før vi dro av sted hadde vi fersk hummerpasta og øl. Helt ok! Da vi kom til konserten (som egentlig besto av folk på 40+) viste det seg at det var en halv time igjen av den, så vi slapp inn gratis. Ikke var det særlig afropop heller: fire hvite menn med blåseinstrumenter og en på tromme.



















Fredag kveld skulle vi til Tanglewood, det samme stedet vi var 4th of July. Verdens største utescene i en park.  Etter litt problemer med skyss kjørte Sashas kjæreste oss. Problemet med han er at han ikke bare kunne slippe oss av og la oss gå: nei da, han kjørte rett bort til vakta og sa: "skal bare slippe av en handicappet person", og kjørte videre. Til neste vakt sa han det samme, men la til: "kan vi få skyss frem til luken?" Sasha satt ved siden av han med hodet i hendene. Da Ed stoppet måtte jeg gå ut først, bære alle tingene, deretter kom Sasha som ble hjulpet av Ed. Hun hadde nemlig akkurat hatt en stor operasjon i foten et sted (men hadde høye hæler, så klart). Ed forlot oss og vi ble sittende der til en golfbil kom, og Sasha måtte igjen halte bort. Da vi ble sluppet av bilen hadde jeg store problemer med å ikke bryte ut i latter mens Sasha gjorde en siste heroisk innsats på sjukefronten.

Tilslutt kom vi oss til plassen hvor de andre satt, Anna, Hannah med foreldre, Tabatha med barn og venninne.  Forrige gang vi var på Tanglewood satt folk rundt, pratet og drakk vin. Vi trodde det var samme sak nå og satt og pratet og hadde det morsomt. Deretter startet musikken: seriøs opera og orkester. Vi satt der, litt overrasket, med en baby og en toåring som ikke akkurat var stille. Etter noen minutter kom en eldre dame bort og hysjet på oss. Da flyttet vi oss langt unna musikken så vi kunne bråke alt vi ville.









Søndag dro Tabatha, hennes mann, Hannah og jeg til The Bronx for å se The Yankees spille mot Tampa. På baseballkamper er hele greia å feste før, under og etter kampen, og tradisjonen tro startet vi i bilen med den mest amerikanske ølen, Budweiser.
Tabathas mann har seson tickets og siden en kamp tidligere i år regnet vekk, hadde han to billetter til gode. Da vi kom til billettluken viste det seg at det ikke var noen seter vi kunne få i den prisklassen, vi måtte betale ekstra. Hannah spanderte og vi snublet inn i setene våre. Så der satt vi, i dressa opp i full Yankees-supporteruniform, i seter til $200 og ante ingenting om kampen, de første ti minuttene så vi til og med i feil retning. Det endte med at vi spurte naboen om hva som skjedde, og han forklarte litt. Det gjorde i hvert fall at vi kikket rett vei, men det er ikke alltid så lett med baseball: ting tar tid, det er mye venting og andre rare saker. Det tok heller ikke lang tid før Hannah så naboens enorme drink og etter en liten utspørring begynte vår leting etter boden som solgte drinker i lange plastglass.






Fornøyd med mega fries.




Etter en god stund fant vi de berømte drinkene - som var verdt gåturen.



Halvveis i kampen byttet jeg plass med Tabatha og ble sittende med hennes baseballfrelste mann som skulle banke litt regler og spilleglede inn i meg. Vi var begge i ganske godt humør, selv om kampen for min del ikke var så spennende. Reglene gikk rett inn og ut, men jeg kikket der han pekte og nikket med rynkede bryn. Plutselig sto alle opp og klappet vilt, det viste seg at The Yankees plutselig hadde fått et poeng som gjorde at de vant.