Forrige mandag fikk barna i oppgave å lage "The Impossible Prosject". De skulle tegne en skulptur som var umulig å gjennomføre. Det kan for eksempel et teppe som kan dekke hele jorden, en skulptur like stort som et molekyl eller en skulptur i gull som er like stor som månen. Dagen etter skulle de lage hverandres umulige prosjekt, men da var jeg på vei til San Fransisco.
 |
| Clementine på fem år sitt umulige prosjekt. "It's imposubl to make a sculpture hiyer then hevin and made out of opel (en stein som er hennes birth stone). Clementine" |
 |
| Captain Jake |
Anyway. Tirsdag etter jobb ble jeg kjørt til Albany International Airport (Albany er jo hovedstaden i New York for de som ikke visste det. En trasig, liten by). Siden det var utrolig varmt ute tenkte ikke jeg på at det var kaldt inne, og tasset inn i kjole, flipflops og en liten jakke. Da jeg kom til gaten viste det seg at flyet var noen timer forsinket. Problemet var jo at jeg skulle fra ALB - Chicago, Chicago - SFO, og etter litt om og men ble vi booket inn på et senere fly fra Chicago. Jeg ble kjent med to stykker mens vi ventet og hang med de i de fire timene det tok oss å komme ombord. Da vi kom ut av fly nummer 1 fikk vi en billett i hånden og beskjed om å løpe to teriminaler, fordi det nye flyet vårt var på vei til å dra. Jeg og selskapet mitt som noen helter for å komme frem, men etter to timer i et stille, kaldt fly var det ikke helt heldig med sjokkspurt. Da vi kom frem viste det seg at flyet vårt var tre timer forsinket, så vi måtte nesten bare sette oss godt til rette på de svært behagelige flysetene og vente. Etter mange timer kom vi ut av flyet i San Fransisco, og jeg var så ufattelig kald og trøtt. Utrolig nok viste det seg at den amerikanske jenta sin kjæreste kom og hentet henne med bil, og som en ordentlig amerikaner, kjørte han meg til hostellet mitt. Snasent!
Dagen etter våknet jeg, helt banket. Jeg hadde blitt sjuk av all kulden dagen før og hadde pådratt meg feber. Likevel, ved godt mot skulle jeg ut. Jeg hadde hørt en del om et område i byen kaldt Height Ashbary, og i kjent Nedberg-stil bestemte jeg meg for å gå dit. Det viste seg å være et lite stykke lenger enn jeg hadde regnet med, rettere sagt en og en halv timee. SF er en by litt lik Bergen, mange bakker. Men bydelen var verdt en gåtur. Det er som den veldig kule storebroren til Løkka. Fylt med selvstendige butikker, kafeer og bruktbutikker. Jeg tasset rundt før jeg kom meg på en buss hjem og sov i tolv timer. Dagen etter sto jeg opp og følte at feberen var på vei vekk. I god tro lagde jeg meg en travel dag og startet turen mot deYoung-museet. Det viste seg å ikke være så spennende, et digert bygg fylt med pyntegjenstander fra 2000 B.C. Jeg fikk litt nok av det da jeg gikk meg bort på The Metropolitan Museum i New York i mars...
Senere på dagen møtte jeg Georgia, Jake - som jeg jobber med - sin kjæreste som bor i byen. Hun jobber for en forsker og drar rundt på strender og teller besøkende. Jeg ble da med for å kikke på strender og strandfolk. Hvem går på stranda når det er så kaldt som jeg sier? Det er nemlig et helt annet vær på andre siden av Golden Gate Brigde, fryktelig annerledes faktisk. Så da kjørte vi rundt omkring, stoppet på strender og hang litt sånn tilfeldig rundt mens Georigia telte folk. Etter noen timer droppet hun meg av i Haight Ashbury igjen og jeg hadde en litt trist middag alene før jeg dro hjem og sov. Partyløve på vestkysten.
På hostellet ble jeg kjent med mine roomies, ei fra New Zealand (som jeg alt har glemt navnet på, jeg er håpløs der) og ei fra Taiwan. Hostellet var billig, lå midt i sentrum og hadde gratis pannekaker med sirup (!) hele dagen. Kveld nummer to møtte jeg en fyr fra India jeg hadde snakket med på CouchSurfing. Desverre for han møtte han en svært trøtt og febersjuk nordkvinne, men jeg skal ha poeng for en heroisk innsats. Etter en øl var det nesten så han bar meg til ytterdøren.
Dagen etter gikk jeg meg en tur rundt i byen, kikket. Jeg havnet i en park hvor jeg og alle de gamle mennene ble sittende å se på barn leke. Senere på kvelden avtalte jeg å møte indieren igjen og planen var at jeg skulle gå til hans leilighet. Jeg begynte å gå, og etter en stund spurte jeg folk om veien og alle pekte meg i forskjellig retninger. Etter mange meldinger og frem og tilbake kom jeg frem. Da hadde jeg brukt over en time på å gå i ring og var egentlig ganske sur, sulten og sliten (jeg har lagt til et fint lite kart). Heldigvis ble jeg i bedre humør da jeg ble tatt med ut på motorsykkeltur til Twin Peaks for å se på utsikten - som var der et sted bak all tåken. Etter å ha frest rundt som en eksosrype var jeg klar for å drikke øl, og jeg ble tatt med til en gate med mye kule folk, litt som en blanding av Revolver og Taxi Take Away i Oslo.
 |
Arkitekturen i SF er fantastisk! Masse hus i forskjellige farger som er most sammen. Jeg har en del bilder av kun hus. Desverre for byen er det pisskaldt! Det blir faktisk ikke så veldig sommerlig der ifølge alle. Hadde det ikke vært for et tips fra en fyr på CouchSurfing hadde jeg aldri tatt med mye klær til byen. Jeg så for meg hav og bading og hadde til og med tatt med bikini, noe jeg lo hånlig av etter bare en dag. Jeg kjøpte meg faktisk en ulljakke der, nå kan jo det også ha noe med at jeg hadde feber, men jeg frøs nesten konstant hele turen, bortsett fra siste dagen hvor det var for varmt og jeg ble solbrent i trynet (nå er det galt også, liksom).
Lørdag var min siste dag og det var knallvær! Uheldigvis hadde jeg kun sovet noen timer den natten og var litt treg i bevegelsene. Jeg bestemte meg for å "gå meg bort" og havnet i en park hvor de hadde generalprøve på en uteopera som skulle vises samme dag klokken to. Jeg gikk derfor i mellomtiden på Jewish Contemporary Museum og var med på en omvising i utstilling om religion i moderne kunst, noe som var veldig spennende! Symboler, bibel- og torareferanser jeg ikke visste om og så videre. Etter en rundttur stakk jeg til et spisested for Californian Pizza, et sted som viste seg å være litt mer fancy enn jeg, ugredd og uskiftet hadde regnet med. Det merket hovmesteren også og jeg følte blikket. Jeg tipset ekstra mye bare for å understreket at jeg ikke var helt ute. Etter å ha stappet i meg mer pizza enn strengt tatt nødvendig gikk jeg tilbake til parken hvor operaen var på vei til å starte. Jeg la meg i solen og hørte på opera i tre timer. Det jeg ikke hadde regnet med var den sterke, calisolen som plutselig hadde kommet den dagen. Den brente trynet mitt og da jeg kom på flyplassen noen timer senere hadde jeg fargen til en kreps og en munn som så mer ut som et lyserosa nebb.
Uansett, mens jeg lå der og slomret i solen kom en fransk fyr bort til meg og begynte og snakke. Det viste seg at han var en regisør som drev og jobbet med en film som skulle delvis spilles inn i Norge. Han var en interessant og eksentrisk fyr, men jeg har enda ikke helt klart å bstemme meg for om det er sant eller om han er sprø. Han begynte å snakke om kontaktene sine som han gjerne ville bruke for å hjelpe meg til oppholdstillatelse i USA, og han ville ha meg med til sitt området for å se på kunsten hans og drikke en spansk vin fra 1996. Jeg tror han var en veldig sosial, eldre mann, men akkurat den dagen orket jeg ikke å ta en sjanse. Han snakket nemlig så himla mye! Iløpet av 45 minutter hadde han gått gjennom hele manuset til filmen, snakket om hele sin karriere, snakket om meg for meg og jeg hadde ikke gjort annet enn å smile og nikke.
Så, til hjemreisen. Den var enda morsommere enn reisen til SFO. Jeg kom til flyplassen tidlig, og godt var det. Jeg klarte nemlig, på en eller annen måte, å spasere rett forbi innsjekkingen og labbet rett inn i sikkerhetssjekken. Etter mange runder hvor jeg glemte alt mulig i lommer og sko begynte en vakt å grave i sekken min. Litt skremt spurte jeg han hva i all verden han holdt på med. Tilslutt skjønte jeg og han at jeg hadde glemt innsjekkingen og litt flau ble jeg fulgt ut for å starte om igjen. Etter en vellykket innsjekking gjorde jeg alt omigjen, nå med litt større hell. Jeg kom meg til gaten min og, hei! En time forsinket. Det er nå greit nok, jeg tenkte ikke så mye over det før etter noen timer da jeg kom på flyet jeg hadde fra Washington til Albany. Det viste seg at det så klart akkurat ikke gikk og jeg tuslet til serviceskranken, denne turen som den til SFO. Desverre for både meg og damene i skranken var jeg fryktelig trøtt, sliten, sulten og kald - siden feberen hadde kommet tilbake - og da blir jeg ikke alltid like hyggelig. Så da damen sa at løsningen hun hadde for meg var SFO - Washington - Cleveland - Albany var jeg ikke særlig begeistret og måtte jobbe hardt for å ikke fortelle damen akkurat hva jeg mente om flyselskapet hun jobbet for. Da jeg gikk derfra satte jeg meg på plassen min og gråt noen bitre, slitne og illsinte tårer mens jeg dikterte en fresende mail til flyselskapet som jeg gledet meg til å sende. (Noen timer med søvn og litt mat senere var jeg ikke så hevnlysten, heldigvis).
Min flyplan ble det enkleste UNITED hadde, SFO - Washington 12am, fremme 8am, Washington - Cleveland 12.32 (så klart litt forsinket), fremme 2 pm, Cleveland - Albany 3.01, men forsinket en time. Da jeg kom frem til Albany var jeg så himla sliten og lei, men i inngangshallen sto Jake og Dylan og ventet på meg og det gjorde alt mye bedre. Jeg gikk derfra til baggasjebåndet for å hente sekken min, men den var ikke der. Det viste seg jo at den så klart var igjen i Washington, noe annet ville vært for enkelt.
Det siste flyet jeg tok var så lite at jeg aldri har sett noe lignende. Den raden det er bilde av var den eneste, og folk i vanlig høyde kunne nesten skalle i taket. Merkelig blikkboks!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar