fredag 30. januar 2009

Hvordan spy seg gjennom Hedmark!

Advarsel : Innlegget innerholder ekle detaljer, og er ikke for den sarte sjel.

Det å spy på et offentlig sted er ikke noe de fleste av oss gjør mer enn man må, dvs ofte i julebordsesongen, sommerferien eller andre festlige stunder.
Å spy i bussen eller på toget er hakket værre enn offentlig. Om man spyr på bussen spyr man nærmest oppi fanget på den glade medpassasjer. Derfor er det kjekt med pose.
Meen, la oss si du sitter på bussen. Heldigvis har du to seter for deg selv. Du har allerede spydd ni ganger denne dagen og håper inderlig på at maten du for ti minutter siden stappet i deg i ren desperasjon, blir der den skal. Altså magen.
Så du sitter på bussen, da, med dette litt underlige uttrykket som viser at noe er galt. I tillegg er du kanskje litt blek, lukter både svette og nattens fyll i tillegg til å ha et hår som ser best (bedre) med lue på. Såå merker du at noe skjer, så du griper tak i den flotte Narvesen-posen du fikk fra sjukehuset da du planla reisen hjem. Du stusset kanskje litt på at dama bak kassa faktisk skjønte hva du sa, siden du hadde et både meget plaget uttrykk, hadde en snerten gråtone i huden og sto alt annet enn rett. Tilbake til bussen der det nå skjer saker. Du åpner posen, og kjenner den friske søppelsekk-lukta som du bare forbinner med Birkebeinerrittet. Når man må åpne femten sånne og ta opp bananskall og gjenglemte truser. Denne lukta gjør egentlig at prosessen med å få maten fraa magen og til halsen, går ganske kjapt. Problemet er at når du har spydd ni ganger gjennom dagen, hvor samtlige var magesyre, siden du ikke hadde inntatt noe særlig mat dagen før, begynner halsen og magen å lage underlige lyder. Den første "rapen" høres ut som en skikkelig prompe-rap av de grusomme, bløte typene. Denne får fyren som sitter ovenfor deg, til å snu seg og se på deg med det uttrykket man lager når man ser at kompisen har tråkka i hundedritt og dratt det med inn. Så du spyr, SKIKKELIG, for husk at du har ufordøyd mat i magen. I store biter, siden du var ganske så glupsk da du tok de risikable jafsene. Disse bitene setter seg i halsen og noen ganger virkelig stanser tilførselen av luft. Du hoster sånne digge hoster så disse bitene kommer seg ut. Når du er ferdig, og tenker "flott.. det føles bedre", flytter du på posen og ser at du tydeligvis ikke traff posen så godt som du trodde under akten. På låret av den lysegrå joggebuksa du har på deg, ligger det nå en hau på ca 10x10 cm og lyser mot deg. Jeg sier lyser, fordi magesyre blanda med fersk mat har en frisk farge. En ting er at du har oppdaget dette, men det har fyren ovenfor deg og. Nå ser han på deg som om kompisen hans ikke bare tok med hundedritt inn, men at han også har tørka det av i trynet hans. "Heh.. unnskyld, har noen noe papir?" spør du mens du ikke enda vet at du har spy sittende fast rundt munnen og på nesa. Fyren finner en serviett, og du ser ned på gugga foran deg. Åssen angriper man en liten hau med spy med biter i, med en liten serviett som ikke har veldig god absorberingsevne? Det blir å leke sauehund jager sauer. Servitetten får gå et par ganger rundt hauen for å så gripe rundt. Når du fornøyd har kasta vekk både pose og serviett ser du at det var visst litt litt småsøl andre steder og, men det hakke fyren ovenfor deg sett.. heldigvis. Så nå har du bare en mørk flekk midt på låret med litt tilbehør. Heh..
Det er da du merker du har noen flotte rester i barten og rundt ringen i nesa. Yes! Det siste du trengte..
Så da går resten av turen strykende. Hele tida har du det litt plagede uttrykket mens du tenker "20 minutter igjen, klarer jeg dette?" i mer og mer desperate varianter. Tilslutt når du Elverum og stuper ut av bussen.
Jeg vurderer seriøst å sende en mail til NorWay-bussene og si: "TAAAAKK for at dere har spyposer i bussene deres, flotteste funksjonen i hele bussen!"

onsdag 28. januar 2009

Ters, krasj og ehm.. vafler?

Herregud,
UKM nærmere seg skremmende fort! Jeg trur jeg snakker for hele trio'n når jeg sier vi ikke føler oss heelt klare. Hadde en øvelse i dag, og da avslørte jeg også mine eksepsjonelle musikkunnskaper! Vi hadde akkurat sunget ferdig et særdeles grusomt stykke av sangen, og da syns jeg Hanna sa: "Ah, det funker jo ikke, blir jo krasj!". Kul som jeg er sa jeg henslengt " ekke alt her krasj a?". Jeg så meg forvirret om etter morsomheten da Hanna datt sammen på senga mens hu lo. Det viste seg at de hadde prata om noe kalt "tasj" (skrives det sånn?) og ikke krasj. MEN nå må jeg få si at krasj passer ganske godt inn, for det var krasj og!

Da Hanna hadde dratt skulle jeg og Pernille gjøre vafler av den ubrukte utgåtte mjølka mi. Jeg tenkte jeg hadde ok erfaring i slumperøre, men det viste seg jeg ikke hadde. Det var bare deig og klin over heeele ovnen! Ca. tre ganger måtte vi trekke ut kontakta og skrape ut "vaffelrestene" med en trekniv. Det var svidd og deig på en gang!
Vi prøvde å fikse denne røra flere ganger, med mer mjøl, mer egg (trur vi brukte 10 egg) osvosv. Etterhvert kom Pernille på å sjekke en vaffeloppskrift. Og etter det putta vi i litt smør et par dl. rømme, og vips! så ble det vafler! Men all denne feil-vaflinga la att maasse vaffelskorper og anna veldig lite digge saker. Og siden det finnes en hybelløsning for alt, støvsugde vi det! shluurpfrfrhfurh sa det, så var det fint på ovnen att!

Mens disse vidundervaflene stekte, drev jeg og sentrifugerte tøy. Vaskemaskina her er ikke særlig stillegående, og det blir en høylytt samtale mens den går. Den slo seg også om ble helt vrang (her snakker vi at den virkelig rører på seg mens det sleenger inni der!). Da Pernille hadde gått derimot, ble den helt bajas og skulle leke orkan. Den rørte så mye på seg at den klarte å hekte seg under vasken (vi har sånn plastikk-vaskekom) . Da stoppa jeg den i redselen for å få verten ned hit med klage og greier.

Alle har vel en gang sunget i dusjen før. Jeg derimot, trenger ikke det. I dag igjen spilte Rolf høøy musikk (det værste er at det er ganske bra musikk han spiller...) og sang med. Så da jeg dusja kunne jeg og nyte "We're not gonna take it" i tillegg til Rolfs glidende toner. Høhø.




tirsdag 27. januar 2009

Raspeballer

I dag etter skola skulle hele klassa på Peppes. Da jeg kom ut døra på skola så jeg at Pernille og Hanna gikk i rasende fart mot fjellet. Jeg ropte etter dem og tenkte kanskje vi skulle ta følge, hvertfall et stykke før jeg skulle hjem en sving. Men nei, det skulle vi ikke. Da de hørte jeg ropte hviinte de og løøp (med spark, to sekker, en databag, en veske og en gymbag) oppover bakken. "jaja," tenkte jeg, "jeg møter dem jo på Peppes uansett".
Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at Hanna og Pernille hadde andre planer. De løp alt de kunne mot hybelen min, og var naive nok til å tro jeg ikke skjønte det. Da jeg nærma meg hjemme, kikka jeg etter dem evt en spark. Og ja.. sparken sto "gjemt" halvveis på ene sida av huset, altså helt ute av synet.. De hadde i tillegg låst døra, selv om Rolf var hjemme.
Da jeg kom inn buste jeg inn på kottet, men de var ikke der. Så hørte jeg de pust-pust-fniiiis-pust-lydene de alltid lager når de plager meg. Da så jeg det var låst på badet, så jeg sier noe sånt som "jeg vet døkk er der!" og RIVER i døra. Da kom det en mørk stemme derfra. "Hanna sin stemme," tenkte jeg, for Hanna kan lage mange fine lyder. Da hørte jeg pust-pust-FNIIS-pust-lyden igjen og skjønte at: uups, Rolf som var på badet, jaa.




Hanna og Pernille hadde gjemt seg under teppet mitt, og i tillegg virkelig TRODD at jeg ikke skjønte de var på vei til meg.
Da vi etterhvert gikk opp til fjellet, fortalte jeg dem at jeg hadde hørt om ei som hadde blitt torturert ved at torturerne tvang en rotte opp i hu, for og så la den gnage seg ut att. Dette satte fantasien i sving. Vi lagde nye tortureringsteknikker.
"Man kan ta en ostehøvel oppover leggen, 'skraaaap' lissom"
"Jah! Eller sånn rivjern! Haha, raspe rumpa!"
"haha"
"JAH, skikkelig raspeballer!".

Pernille blir nok øverste leder når vi skal opprette selskapet "Torturtips - orginalt og (u)organisert".

Da vi skulle ned att fra Peppes, brukte vi jo Trysils kjæreste framkomstmiddel: SPARKEN! spark kan gå fort, spark kan også gå veldig fort, som når man er fire stykker på, pluss tre vesker, to sekker, en databag og en gymbag. Dette kan gå ganske fort, og når man sitter på fanget, altså ganske høøyt, til hu som sitt på, føles det godt og trygt. Når Hanna og Pernille derimot diskuterer om hvem som skal styre og bremse, merker jeg at jeg kanskje er glad jeg er forsikret, men også håper at datan jeg har på fanget, er. "Der er det grus!.. neii.. HER er det grus.. nei..". Når man får mange nok sånne, slapper man tilslutt av... på de gale stedene. Da alle fire hadde slappet av og tenkte at: "neii, ekke grus her i dag", så kom den. "UUUOH!". Alle liitt most framover, før den gode flyyten av sparkens gjevne (Hanna-)fart kommer tilbake. Spark er jammen fint.








Umulig å ikke elske dem.

Hanna Utlending er endelig mobbeofret!


Hanna var på vift i helga, så i helee går prøvde jeg og Pernille å få hu til å gi oss noen "juicy" detaljer, for å si det litt "fancy". Dette ville ikke Hanna, så det ble mange frustrerte tremanns-samtaler på msn i norsken. Hanna sier bare: "jaa.. dere vet.."
Men jeg og Pernille vet iingenting vi, skjønner heller ingenting, så Hanna må nok forklare. Er det ikke dette som er det beste med mandager, da, Hanna?
Etter skola (og etter en grundig innføring i Hannas liv,)stakk vi rett opp i fjellet til Pappan til Hanna, og hans danske familie. Og neii, Hanna, jeg hater dem ikke.

Vi barikaderte oss inne på et lite rom og gjorde ferdig den flotte banansangen vår. Vi prøvde også å synge den, men det trenger jeg ikke si noe om enda. Hanna og Pernille tvang meg til å leke barne-banan som skulle grine. Det vakke så artig, og de lystige tonene rakk helt ned til de andre som oppholdt seg i samme hus. .. dessuten slo jeg knærne mine.
Forresten, så fant jeg en oppskrift vi alle kan nyte i denne "Crazy Banana-tiden":
DIRTY BANANA
1/2 oz Tia Maria1 banana
1/2 - 2 tsp sugarfill milk or cream ice
Combine all ingredients in blender with ice.
Pour into glass and top with splash of Tia Maria or chocolate shavings.

Drama skjedde da vi alle skulle need til Bygda att. Det kunne blitt mer drama om ikke Hanna og Pernille, uerfarne sparkere som de er, hadde insisert på å bremse ned de beste bakkene. Tilslutt slapp de litt opp og da tok Hanna noe hu mente var "[...] dritbra sving, det her a". Ja, flott den Hanna. Jeg hadde tre sekker og en databag på fanget, og samtlige hellet faretruende i denne "dritbra" svingen..

søndag 25. januar 2009

Snø i halsen, sa du?

Kvart over ti i dag spurte jeg Ane når vi skulle i fjellet i dag. "Vi regner med å være der klokka 11". Okei, så jeg stressa litt, men fikk en melding til "Eh, så sier vi nærmere 12, da".
Så jeg var oppe i fjellet ti på 12. Men det var ikke Ane og Bjarne. Halv ett kom de, da var jeg litt muggost.
Ane sa det var Bjarne sin skyld, men ikke vet jeg, for Ane hadde klart å bruke 20 min. hjemme hos seg...

Føret var helt perfekt, men Bjarne ble nok litt lei fnisinga og skogsløype-kjøringa til meg og Ane. Det ble nemlig ikke så mye kjøring, men mest fastsetting. Jeg syns det var veldig artig. Etter en stund dro vi opp ved Olatrekket, der den naturlige half pipen er, og herregud, så uutrolig kult og bra føre det var. Merka jeg ble helt sprudlende. Men så hadde Bjarne mista telefonen sin ved Skihytta, og da tok vi en anna vei ned, og jeg tryna og fylte ALT med snø. Heldigvis var det pausetid da.
Senere, da Bjarne med et "stort smil" hadde dratt, tok jeg og Ane en ny tur på fjellsida, hvor jeg tok noen flere stilige tryn. I tillegg var vi såpass smarte og dro inn en skogsløype som gikk lenger og lenger inn i skogen. Og Ane og jeg lagde den lenger. Aldri kava så mye! Etter virkelig 20 minutter klarte vi å komme oss ut, og da så vi at vi ikke var særlig langt nede i bakken. Men vi hadde vært laaangt inn og i tillegg kommet over langrennsporene. Vi kjørte også et sted hvor trærne var så tette at det var mørkt.
Uansett, Ane. Takk for en kald, våt og ekstremt slitsom tur mellom trærne.

lørdag 24. januar 2009

Brotski, brotski, ausgiafii, Olgis!


Pernille dro akkurat. Vi har lagt bak oss en fortreffelig middag, 200 bilder og ca 50 feilopptak av "dokumentaren om Olgis og den feite ektemannen Protski. De bodde i en tragisk, liten leilighet (ups, min hybel..) og Olgis viste overbegeistret fram dusjen og varmtvannet som ikke da var vanlig i Slovakia. Det var veldig vanskelig å filme Pernille som Olgis, for hu hadde håret i en stygg "hestehale", svart føflekk ved munnen, en lettfristert bart og en av mine mer stygge kjoler. I tillegg skravla hu på "slovakisk" og jeg, med monoton stemme skulle oversette. Det var nok like vanskelig for Pernille å filme au.

I tillegg har vi dratt ut hele klesskapet mitt og kledd oss ut som det meste, veldig morsomt. Nå har jeg fortsatt en deel av sminka fra i stad att. Pernille som soss og jeg som Emo. Tar litt tid å få av sånn emo-sminke, gitt...

tirsdag 20. januar 2009

Årets første og støørste snømann! : D

Nå har Ane, Odd og jeg vært ute og lekt i snøen! Den skulle bli nabolagets fineste. Ikke at det er så veldig stor konkurranse, som Odd påpekte!

Rolf kom etterhvert.
Snømannen skulle bliii stooor. Jeg hadde drevet og rullet en stooor ball, da Odd og Ane tok over.
Ane: hah, ble skikkelig taket på den her da vi tok over, da!
Mone: JAA, men jeg var bare en, døkk er to, da!
Odd: Du er for liten, du telles bare for en halv!
(det her var Ane litt fornærma, var visst hu som sa dette..)

Senere drev vi og satte den opp, da Rolf kom ut. Ane lurte på hva vi skulle kalde denne snømannen. ROLF! Sier jeg, mens Rolf står ved sida.
"eeeh.. mente Frank, da!"
Senere skulle vi døpe denne Frank på nytt og Ane sier: "Han kan hete Frank Arnold OSCAR!"
Heh, det Ane ikke visste var at Rolf heter Rolf Oscar. Hahah, han har snømann-navn!
Snømannen ble, etter mange fine forsøk, stor, skakk og med en underlig, lang hals! Han står på toppen av snarveien og har nå utsikt over mye av Trysils kjipe del :D

Firkant Pernille, Hanna Utlending og Venneløse Mone...

I dag fant jeg ut at dama som jeg har tegna så sjuukt lenge på, hadde altfor små føtter. Pernille foreslo jeg kunne late som hu hadde kinesiske krympeføtter, men resten av dama er relativt kraftig, og det var vel ikke de små, søte kineserdamene?
Derfor har jeg amputert føtter og laga proteser i dag. Man kan, som i "the real life" , nesten ikke sjå at det er nye føtter.

Pernille var ganske morsom i dag. I gymmen hadde vi innebandy med sånne vegger rundt. Så skulle laget til Pernille spille, og for å gjenta suksessen fra forrige kamp, skulle hu hoppe sånn blanding mellom sakse-og føllhopp over denne hindringen, da. Det Pernille glemte var at folk på 1,60 ikke har endeløse bein, og derfor snubla hu i veggen og dro med heeele den ene sida av innbandyveggen. Hahah, jeg snudde meg, og da var langsida nede. Flott, Pernille.

I dag har Hanna, Pernille og jeg også konkludert med at Hanna er Hanna Utlending pga noen fine, utenlandsinspirerte smykker og belte, jeg er fortsatt venneløse Mone (fra i går...) og Pernille er Pernille Firkant. Dette fordi hu mener hu har firkantform...

Etter skola fikk jeg og Malin endeliig tatt den etterlengtede kaffen. Det var utrolig koselig. Så var det på hybelen med Ane hvor Ane og Odd (og jeg som mental støtte og fotograf) har laga sjokoladeepler. De var godee og kvalmende : o
Jeg satt og sjekka mailen mens Ane og Odd satt og spiste resten av sjokoladen, og hørte
"mmm, aah... godt, mm".. Det var vanskelig å ikke tenke de "gale tankene".

mandag 19. januar 2009

Bananpikk, sa du?

Msn er alltid på i tysk, og så prata plutselig Hanna til meg i hysteri

"Moneee , du må komme hiit!" Det var visst noe galt med de flotte, fine banankostymene vi har slitt med å lage. De mente de så ut som tissefanter!
Men jeg ser virkelig ikke problemet! For vi skal jo være guttebananer! Hanna og Pernille skal jo ha gul bart :o
Så nå får jeg et stygt kostyme og de skal få "fiine" kostymer.

I dag igjeen skulle jeg og Malin å ta en kaffe på Rialto, men i dag igjeen var den stengt. Så det er nå bestemt vi tar med termos og sett oss i bilen neste gang. Da jeg kom hjem fra "kaffeturen" gikk jeg forbi rommet til Rolf. En ting var at det lukta sånn sagflis man har i rottebur der, men i tillegg hadde og HAR han på høy musikk og jeg hører han synge! Veldig artig å høre han prøve og synge AC/DC "You Shook me all Night long"... heh. Singstar anyone?

Moderne å være ond..?

I dag har Hanna og Pernille overgått seg selv! :(
De satt i kantina og jeg var så snill og satte meg ned for å prate med dem. Jeg inviterte til og med Pernille med meg til Rena til helga, bare at jeg formulerte meg på en måte som kanskje var litt feil..
"Pernille, vil du være med til Rena? Alle andre skal bort og sånn.."
Hanna satt ved sida meg og jeg så at hu satt på bloggen sin og jeg lurte på åssen man skaffer seg "kontakter" på bloggen, så jeg spørte Hanna:
"Hanna? Åssen får man venner?"
Dette syntes Hanna var så artig.

Litt etter fant vi ut at vi hadde fri i norsk og vi skulle lage mer banankostymer. På veien for å hente dette, skulle jeg vise Hanna og Pernille at jeg kunne gå inn i skapet i gangen og lukke døra. Det var jo greit, men de stengte meg inne! Og så løp de.
DE ER SÅ SLEMME!

søndag 18. januar 2009

Hey, en av mengden!



Etter mange månedermed
"æsj, ser ikke poenget med blogg, jeg" har jeg ooog det nå. Grunnen er alt som har skjedd i det siste. I tillegg bor med med en svært spesiell type som jeg har lyst til å føre litt dagbok over.

Først: Takk, Hanna for en fantastisk Oslotur med deg. Til min (og sikkert Ane sin) forundring klart jeg å dra med Hanna inn på en resturant for å spise sushi. Hanna og Thea skulle dele en medium. Begge litt skeptiske, men uttrykket til Hanna da hu hadde gulpet ned den første biten, glemmer jeg aldri. Har et veldig beskrivende bilde. Nei, detta syns itte a' Hanna var no gøtt! Ittno slår Mors kjøttkaker. Neida, Hanna.




Uansett, etter å ha trava rundt til halv sju (og løpt i rasende og stressende fart fra Oslo City til skapene på Oslo S pga den tro at vi hadde god tid,) skulle vi hente tingene våre vi hadde låst inn (jada, Hanna, vet du har skrevi dette føør ^^). Man får jo sånn fancy kode nå, og den trykka vi inn og dro i døra... som ikke gikk opp. Jeg tror aldri jeg har dratt, lirka, revi i en skapdør på så mange måter, før! Tilslutt la jeg, i et naivt øyeblikk, på mer penger med det håpet at vi kanskje fikk det samme skapet igjen! Det er jo tross alt ingen andre skap der. Det funka ikke. Men da kom uansett Hanna pustende tilbake med en vakt 20 meter bak seg. Da hadde hu i full panikk (ser for meg Hanna her med armer fly over hodet mens hu løper) fått noen i en kiosk til å ringe en. Så tilslutt fikk vi låst opp skapet som viste seg å være helt ødelagt. DA var det bare å løpe med sekk og bag til Sub scene, som vi ikke visste hvor var. Etter to oppringinger til Ville og et par spørsmål til noen innfødte, fant vi veien. Og fant også ut at konserten ikke starta før klokka 8, mens vi hadde stressa som gærne!
Da vi hadde stått i kø en liiten stund sammen med lange, svarte hår-gutter og ei utrolig feit "jeg-har-stil-jente" kom vi til bordet hvor vi leverte billetene. Dama så på billetten og så på oss, litt rart før hu sa: heh, dette er feil billett. Hurra! Vi hadde fått billetter til Silver i februar en gang. Så da var det med et litt falsk smil å kjøpe nye, rød billetter. Konserten var bra da, bortsett fra at jeg mye av konserten sto under den hårete, svette armhulen til en deilig guttebass som hadde en god odør. Etter konserten satt vi ved sia Animal Alpha-dama. Jeg fant det ut mens Hanna stjal en plakat, og prøvde, da hu kom tilbake, å fortelle det til Hanna på en diskré måte. Det ble med melding, men jeg kom ikke lenger enn "Det er dama i animal". Hanna: Animal, hø? Animal, ser seg rundt mens jeg tenker: neiiii. Heldigvis var dama grei, fiksa Hanna signert plakat og smilende bilde. Hanna er søt.
Natta var morsom, eller er morsom nå... vi skulle sove på loftet på en dobbelluftmadrass, som virka veldig god. Det var den ikke merka jeg i dag tidlig. Dessuten fortalte Hanna meg om den skumleste filmen hu noen hadde sett! Den skal ikke jeg se :(
Etter vi hadde sovi litt, ble jeg så kald at jeg vekka Hanna så hu kunne varme meg. Jeg tror egentlig jeg bare gjorde det kaldt for hu og, for vi kledde på oss. Det gikk fint med ullsokker, skjerf og jakke. Det gikk ikke lang tid før Hanna vekka meg med at hu gren. Hu hadde hatt vondt i hjertet sitt. Jeg var ikke sikker på om hverken hu eller jeg var ordentlig våken, så jeg tror jeg bare grynta noe som skulle være sympatisk. Stakkars.
I dag rakk vi akkurat bussen etter å ha løpt fordi Kjersti som bor og jobber i byen, klarte å kjøre feil...
En siste ting. Jeg gikk fra bussen og hjem i dag med tynne sko. Så jeg ble så kald og stakk rett i dusjen for å tine føttene. Men ÆSJ! De var så kalde at hele underflata av foten var hvit og åtte av tærne var lilla, to var hvite. Etter fem min. med rykende vann på dem, begynte de å bli rosa.. ahahahaha, skummelt, var sikker på jeg hadde fått kolbrand, jeg! :o