mandag 8. april 2013

Kaisaspesial!






Jeg har vært hjemme en tur i helgen. Å reise fra Bergen til Rena på denne tiden er nærmest som en tidsreise. Fra sol og blomster til femti centimeters brøytekant og helis på veien. Jeg kom av bussen i Elverum fredag formiddag og forventet at jeg måtte vente flere timer før jeg kunne komme meg hjem. Den gang ei, det gikk faktisk både buss og tog til Rena, med fem minutters mellomrom! Da jeg gikk av bussen merket jeg plutselig at Rena ligger i en dal, og at vi bor på toppen av den. Det meste av veien fra sentrum og hjem var is, uten sand, uten grus og ikke en rugle. Jeg måtte gå i kanten sammen med vinterens uopplukkede hundebæsj. 
Tilslutt kom jeg hjem og der, i sola, lå ynglingsfrøknen min og ventet på meg. Hekla! 




Grunnen til at innlegget er kalt Kaisaspesial er rett og slett fordi Kaisa er en hund det er fryktelig morsomt å ta bilder av. Hun har et fjes som automatisk poserer når et kamera nærmer seg. Kaisa godtar alt du gjør, så lenge du tar på henne.
Siden hun er helt hvit, blir hun blendet av seg selv når hun er ute på fjelltur i snøen. Derfor hadde Tale smurt inn fjeset hennes med sot på hytta, som fortsatt sitter igjen. Kaisa, som egentlig ikke er en veldig pen hund til vanlig, ble vel ikke penere med gråskjær rundt øyenene.







Et stk most, men svært fornøyd Kaisa.

Kaisa synes det var skrekkelig urettferdig at hun ikke alltid fikk være i stua med oss, og snek seg bak plantene for å følge med. I god tro om at hun var usynlig.
Vi var alle hjemme denne helga for å feire 30-årsdagen til Ville på forskudd. 
Lørdag befant hele søstertrioen (eller Sirkus Nedberg som Andreas kaller det) seg på badet oppe. Tale skulle klippes, og siden jeg gjorde en liten feil en gang, får jeg aldri sjansen mer. Dermed ble det Ville som sto med saksa, mens jeg hang over skulderen hennes og ga gode råd og tips. Mens vi sto der og friserte, kom farsan opp med Margarita. Det gjorde frisørsalongen komplett! 

Resten av helgen spiste vi fantastisk mexicansk mat og spredde hundehår over hele huset. 
På søndag brukte jeg fire timer på å vente på Gardemoen i stedet for å være hjemme. En liten glipp i tidsforståelsen.