mandag 19. september 2011

Zalo-Zorro!

I dag.
Dro jeg meg ut av sengen en halv time for sent, etter halvgod motivasjon fra Susanne Sundfør.
Etter en klump med kokt, grå lim til frokost tok jeg min sedvanlige kopp med te. Allerede på første slurk ante jeg mistanke, men fortsatte drikkingen. Etter enda noen slurker skjønte jeg hva den merkelige bismaken var. Zalo.

Etter en halv kopp med kokt Zalo ble jeg rett og slett ganske kvalm, og ringte Tilla for å høre om dette var farlig. "Tilla. Er det farlig å drikke Zalo?"
Jeg ble så klart ikke tatt alvorlig nok, men fikk et beroligende svar . Oog så klart kom frokosten - som jeg slet så med å få ned - opp.
Ganske blid og fornøyd fortsatte jeg mine morgenrutiner mens jeg rapet Zalo innimellom.

Jeg må si jeg er litt sjokkert over folk sin reaksjon etter denne hendelsen.
Når de får vite at jeg inntok Zalo i dag morges, spør de meg "hvorfor gjorde du det, Mone?"
Gir jeg virkelig inntrykk av å være så dust i hodet at jeg tenker at det å tilsette Zalo i den jævla peppermynteteen min er en god idé? I såfall må jeg jobbe litt med slags inntrykk folk får.

Dagen har ellers forløpt som de fleste andre jeg har om dagen. Såpass mye å gjøre at jeg ender med å ikke gjøre noe. Jeg som egentlig skulle være dødshjelpsom med Miriam sitt Elvelangsprosjekt, har hittil klippet litt i pappen som hjelp. Jeg har derimot vært veldig flink til å drikke te, spise IFA og loke ned til Tilla hvor jeg grafser på alt av gummi og gips.

Så. Litt hjemmenytt.
Bygningsarbeiderne i leiligheten over oss har så klart ikke avsluttet arbeidet. Vi fikk beskjed om midten av august, og naiv og godtroende som jeg er, trodde jeg på dette. Disse arbeidsfolka har tydeligvis ekstremt mye arbeid å gjøre over mitt rom - nøyaktig kl 08.15 hver dag (og gjerne med P4 på høyeste volum). Når jeg kommer hjem om ettermiddagen, derimot, er det nesten stille. Da har de nemlig flyttet seg til stua.
Jeg vet at 08.15 ikke er spesielt tidlig, og da-da-da, men for meg som er vant til å kunne sove litt lenger, er dette surt. Ikke minst blir jeg frarøvet femten dyrebare minutter med søvn før jeg skal opp i en travel hverdag. Også er det litt med prinsippet. Jeg kan sove til halv ni, og derfor vil jeg også helst det.
Det er ikke bare over hodet mitt det pågår bygging. En ettermiddag kom det plutselig en bygger på døren. Han prøvde å forklare hva han skulle, men vi delte ingen språk, desverre heller ikke kroppens. Jeg tenkte, "kjør på", og det gjorde han. Da jeg litt senere kommer ut i gangen, har han revet hele taket på do. Nå har vi altså do med tre-fire meters takhøyde og ingen isolering. Håper de forter seg litt.
Det lå også et tykt, tykt støvlag med sement utover hele ganggulvet. Dette er supert med ullsokker som setter seg fast og lager striper av noe som ser ut som grøt bortover gulvet.

Noe annet som klikket godt sammen med ullsokkene våre skjedde forrige uke. Også da kom det en fyr på døra og skulle dille med noe. Da jeg senere kom hjem fra skolen var gulvet (det samme gulvet som i forrige avsnitt) glatt som is. Dette er særdeles interessant når man legger sammen god fart, uvitenhet og ullsokker. Vi gled rundt på denne livsfarlige flaten av et gulv. Selv om vi visste om den, var det kvelden for blåmerker og herlige stup.
Litt morsomt var det jo, siden dette skjedde utenfor døren til stua. Anine og jeg plasserte oss i sofaen og så på folk som kom og datt.

Jeg gidder ikke skrive om strømmen som har vært borte fra kjøkkenet i over en uke nå. Morsomt.

Hey ho.