fredag 20. april 2012

Siste stopp!

Siste skriving fra reisen.
Siden Tora skulle reise fem dager før Tilla og meg, og hadde bursdagen dagen hun skulle reise, dro vi inn til Barcelona for å feire den kvelden før.







I ordentlig fjortisstil tok vi mye plass på en liten restaurant hvor vi lenge ble oversett av den 15-år gamle kelneren. Etter en liten stund klarteTora å sjarmere han såpass mye at ting gikk litt glattere.
Planen vår var middag og deretter barhopping med drinker. Det er noe ingen av oss vanligvis drikker, men dette var da kvelden. Det startet lovende, Tora og jeg hadde bestilt sangria og den viste seg å være rimelig sterk. Allerede ved middagen ble vi fnisete.




Etter middagen tråkket vi videre til et sted som het Milk. Der bestilte vi hver vår drink, og fy! så sterke de var. Jeg hadde en bringebærgreie som smakte som geléshots. Vi tømte derfor drinken og gikk videre til et veldig kult sted hvor vi ble hengende ved bardisken. Uheldigvis tok de ikke kort der, så Tilla og Tora gikk for å ta ut penger. Så da satt jeg der, enslig jente - lysende hvit sammen med alle gutta på 35+. Etter noen minutter kikket jeg rundt meg, og en liten hær med mannlige spanjoler satt rundt meg med stirrende øyne.

Vi spankulerte videre og havnet nedi et merkelig lokale hvor det var rockabillykonsert og hvor doene lukta verre enn møkkjellerne jeg har vært i. Da vi litt senere surret rundt i gatene, litt høylytte og blide hadde vi plutselig en liten vegg med gutter som skulle ha oss med på forskjellige steder. Tora tulleflørta vilt på spansk, og Tilla og jeg sto ved siden av helt tomme i blikket.
Tilslutt havnet vi på et trangt, lite sted hvor man kunne henge post it-lapper på veggene. Servitøren var helt sjokkert over at ikke alle tre ville ha shot. Etter en stund her hadde vi alle sammen følelsen av å ha sukker opp i halsen.




Vi hadde booket oss inn på et hostell som lå helt opp i Rambla'en og kom hjem på morgenen. Vi var så stille vi kunne, men likevel satte en spansk (og illeluktende) jente seg opp og sa: Im tryying to zleep!, og da vi ikke svarte okket hun seg høylytt. Da vi hadde lagt oss sto hun opp og begynte å rote i de skranglete metallskapene etter en jakke. Så mye for å være stille.
Dagen etter dro Tora til flyplassen og tilbake til CanSerrat.



Lørdag morgen reiste vi inn til Barcelona for å ha dagen der før vi skulle reise søndag morgen. Planen var å ta bussen 10.15, men da vi sto klare på bussplassen kl 10, tenkte vi at vi like greit kunne teste haikemulighetene. Etter kort tid stoppet en kjempesøt dame med unge i bakset og vi klemte oss inn i minibilen hennes. De skulle ikke til Barcelona, men til nabobyen til El Bruc, 15 minutters kjøring unna. Tilla satte seg i baksetet og jeg ble plassert foran sammen med den enorme sekken min. Dama kunne ca like mye engelsk som jeg kunne spansk, og det hadde vært gresselig morsomt å ha tatt opp samtalen vår og senere fått den oversatt. Det var mye jeg virkelig ikke vet hva jeg svarte på. Da vi ble satt av i Essparreguera 15 minutter senere ventet vi at bussen skulle komme innen 15-20 minutter. Så naivt av oss. Tjuefem minutter senere kom den.

Planen inne i byen var at Tilla skulle få klippet seg enda kortere og at jeg skulle oppsøke en voksesalong.  Ville lagde kart til oss og vi fór av sted. Vi møttes igjen en time senere, Tilla i fyr og flamme med sin nye sveis. Stakkars dama på caféen vi spiste på ble helt forvirret da Tilla gikk inn på jentedoen. I Spania har nemlig jenter langt hår.




Så. Berlin. Søndag kl 05 våknet jeg, ganske så kvalm. Det viste seg at jeg hadde fått den samme spysjuka som Kine, Tora og Tilla hadde hatt. Vi trodde jeg hadde sluppet unna siden de andre hadde blitt dårlige med tre dagers mellomrom. Den gang ei. Jeg tror ikke jeg kan huske å ha vært så dårlig som denne søndagen, men reise måtte vi nesten. Så vi gikk fra Ville og mot Pl. Espanya, rundt ti minutter å gå. Da vi kom frem hadde jeg allerede stoppet tre ganger. Da bussen kom fikk vi ikke komme på fordi vi hadde for store lapper. Tilla måtte derfor løpe etter minibank mens jeg satt og gurgla på stoppet.

Fremme på flyplassen gikk jeg rundt i en tåke med pose i hånda mens Tilla gjorde alt av innsjekking, fiksing og annet. Da vi endelig landet i Berlin hadde jeg opplevd min lengste, verste og mest smertefulle flyturen i mitt liv. For å være litt dramatisk.
Stakkars Tilla bar rundt på to 60-70 literssekker og prøvde å finne bussen vi skulle på. Jeg ønsket å ta taxi, men da Tilla fant ut at det kostet 60 Euro besemte hun at vi busset. I Berlin skulle vi ta en buss til Nordbahnhof og M10 til et nytt stopp. Tilla fant bussen og etter en stund kom den, jeg gikk på og satte meg mens Tilla betalte. Da fant hun ut at vi var på feil buss og hun ropte meg bryskt ut, mens jeg var langt ned i posen min. Jeg falt ut på fortauet og ble liggende der til en lettere sliten og irritert Tilla kommanderte meg opp. Etter langt og lenge havnet vi på riktig stasjon og ventet på denne Eios vi skulle sove oss. Jeg sovnet der jeg satt og da han kom, gikk han helt sinnsykt fort mens han pratet veldig usammenhengende.
Han bodde i en fantastisk fin leilighet, men det viste seg å sove flere derenn bare oss.
Han hadde nærmest laget sitt eget lille hostell. I tillegg til oss to var det fire veldig hyggelige spanske jenter, et polsk kjærestepar, en enslig polakk, tre nederlanske jenter og to andre. Pluss denne Eios. Jeg la meg tidlig søndag kveld på noen tynne tepper jeg klarte å grave frem. Etter en time kom de nederlandske jentene hjem og skulle tydeligvis pakke og snakke høyt. Supert.
Dagen etter sto de opp kl 07 for å pakke og reise, og det var ikke snakk om å være litt stille for de fire andre som sov der.
Etter en stund sto jeg opp og gikk inn til Tilla som hadde stukket av med sofaen i det andre rommet. Da vi senere begynte å kle på oss skulle jeg inn på "soverommet mitt" igjen. Jeg gikk inn, men der lå Eios med hånda nedi stellet. Jeg ble så forfjamset, men tenkte jeg ikke kunne gå ut, så jeg fortsatte med mitt (dog med tunellsyn). Han virket lettere flau etterpå, og jeg skravlet i vei for å liksom ikke gjøre det flaut for han.







 Da vi senere på ettermiddagen kom hjem var Tilla veldig interessert i å bytte sted å sove (sier hun som sov best av alle). Hun følte denne Eios var litt ubehagelig. Han var kanskje litt merkelig. Overalt i leiligheten hang det utskrift av bilder han hadde funnet på internett. Det var nakne mennesker med erigerte tissefanter, nakne damer som løp med hund i parken, nakne unge menn på verandaer, nakne damer i parker og alle andre variasjoner. Det var også noen "skilt" med logoen til McDonald's med "Maturbation, I'm Loving it!", "I'm loosing masturbation time for this?!", "Please do not wear clothes" og "Clothing is optional". Jeg plagdes ikke spesielt med dette, selv om det kanskje ble litt mye.

Rett etter at vi kom hjem, ankom to jenter fra New Zealand og Tilla avtalte at vi skulle finne et hostell ilag med dem. Idet Eios gikk ut døra, pakket vi sakene våre fort, og da han kom tilbake (sammen med fire nye, tyske gutter. Vi ville da ha vært 14 stykker i den leiligheten) fortalte vi at våre venner som bodde i Berlin, hadde kommet tilbake...































 Vi kom oss til et helt ok sted fire metrostopp unna Alexanderplatz. I samme bygg som vi hadde rommet vårt var det også en ganske så flott møbelforetning. Tilslutt klarte jeg ikke holde meg og måtte ta bilde av den ene sofaen som var der. Så klart, så klart kom eieren forbi og så meg der jeg sto og gliste med kameraet. Heldigvis sto Tilla på andre siden, så da hadde jeg et nytt motiv.

















Hostelleieren på hostellet vårt var en merkelig mann. Mens vi var innom resepsjonen den andre dagen, spurte Tilla en som jobba der om hun kunne låne en skje med opp på rommet. Det var da greit. Dagen etter var hun nede igjen for å ordne noe, og eieren kom busende mot henne og sier "Du tok noe fra oss i går! Vi så deg på kameraet!" Tilla skjønte jo fint lite, men han fortsatte med å si de hadde sett henne, til Tilla sa "Jaja, jeg lånte en skje?"
Denne ville eieren gjerne ha tilbake. Han ville gjerne ha den tilbake. Og hun kunne jo ikke bare ta skjeer sånn!"
Samme ettermiddag hadde Tilla dusja og hun gikk de førti meterne fra dusjen til rommet, kun iført håndkle. I denne gangen, i et ensomt bygg, i 4.etg møtte hun på eieren og han ser henne og sier "Vennligst ikke gåå rundt slik!"
Dagen etter leverer Tilla den elskede skjeen, og da er fyren smørblid som om ingenting har hendt, og kunne ikke Tilla bare låne en plastskje? De hadde da masse plastskjeer!


Ellers gikk vi rundt med de andre, var innom noen små gallerier og prøvde å komme oss til Nasjonalgalleriet. Camilla viste vei og plutselig var vi i et område ingen av oss kjente igjen og som så ut som en industriplass. Vi hoppet på et tog og da vi etter lang, lang tid fant museet var det stengt på tirsdager...






En kveld vi skulle finne et matsted, hadde jeg litt lavt blodsukker. Tilla stappet i meg en Seitenbachsjokolade, en skikkelig "Genuss Bombe", noe ala Nutrilett. Den var nærmest umulig å tygge og landet som en stein i magen. Disse tyskerne, altså.








mandag 2. april 2012

Reiseoppdatering #3

Tilla og Mone på spansk fjelltur!

Can Serrat ligger ved foten av fjellet Montserrat, et kjempepent, stort, blått fjell. Vi planla egentlig å bestige dette på søndag før vi skjønte at vi ikke visste hvordan. I El Bruc er det et skilt med kart over vei, men der står det at det tar ni timer. Det fristet ikke så mye i dette været. 

Vi gikk derfor opp til vaktmesteren til bygget, Muhammed, og spurte om råd. Deretter hadde vi plutselig skyss klokken 11 (så klart spansk tid) i dag tidlig.  

Uheldigvis ble Tora sjuk iløpet av natten og kunne ikke bli med, men Tilla og jeg pakket sekk med resteburger fra i går, masse vann og fornuftige sko.

Kjøreturen fra El Bruc til Montserrat klostret tar en halvtime, og vi skulle snart se at vi ikke ville bli alene. Vi ble møtt med en vegg av turistbusser, skoleklasser, klynger med nonner og turister fra Tjekkia. Vi fant raskt ut at det beste var å blende skikkelig inn med de andre: vi gikk derfor ordentlig inn for å ta flest mulig tradisjonelle turistbilder. 



Sånne bilder inneholder en eller fler av tingene sekk, sekk på magen, kamera, bilde idet man sier “heiheii!”, ene foten på en stein, høyde ol, person med mat, person ved statue. Alle kan disse, de kan varieres i det uendelige. 



Vi styret så rundt litt, tittet på klostret og i butikken der. Utrolig hva de har klart å klemme fram av produkter fra et ubebodd fjell. Joda, lavendelsåpe og –krem, men jeg kan love at det er ytterst få planter som kan leve der oppe. Eget godis fra fjellet hadde de også fått. I tillegg solgte de bøker om egyptisk kunst, noe som føltes som det mest naturlige å gå til innkjøp av der.

Muhammed hadde, før han slapp oss av, sagt et navn på en by vi skulle komme oss til etter å ha hengt på klostret. Hvordan sa han ikke. Heldigvis ville Tilla veldig gjerne ta en slags bane som gikk opp til en ny topp. Vi skaffet oss (heldigvis...) tur-returbilletter og tok den fire minutter lange turen opp.

Der spiste vi resteburgerne fra i går mens vi lurte fælt på hvor vi var. For å feire turen fikk vi ei fransk dame til å ta bilde av oss og utsikten med engangskamera. Det var egentlig så flaut at jeg ville bite meg, men så så vi jo at alle andre gjorde det samme. Etter dette var vi sikre på å ha fått et kupp til turistprosjektet vårt, men den gang ei! Rett etter kom en gjeng med fire trøndere og tror du jaggu ikke de dro opp en Kvikk Lunch! Vi hadde tapt for nordmenn med kortbukse, Berganssekk og solbrilleskille.


Heldigvis fant vi på slump et skilt hvor de sto “Collbató”, akkurat den byen vi skulle til, og det var også – ifølge skiltet – kun 1 time og 25 minutter å gå. Vi kjørte på! 
Første delen av veien var tre meter bred og semmentert og virket nærmest litt latterlig for to fjellgeiter som oss selv. Men som sagt, det var kun den første delen.


Vi gikk og gikk, stoppet ved små klostre for å ta morsomme turistbilder og gikk mer. Etter hvert begynte vi å tvile litt på skiltet som anga tiden på løypa, men vi hadde ikke annet valg enn å fortsette. Det begynte å bli både varmt og litt vanskeligere å gå. 

Etter å ha sjekket kartet en tiende gang og slått fast at, joda, det var rett, så vi byen!


Oreganobusk! Veldig moro for meg. Det var fullt av dem gjennom hele turen!


Undrende turist ved møkkete dam!

Vi stavret oss nedover, det var til tider ganske bratt med rullende steiner. Og mens vi halvveis slet oss nedover, kom det søren meg en sprekas, ikke helt ulik min far, joggende i høy fart bak oss! Vi var målløse.

 





Tilslutt kom vi oss ned til enden av stien hvor et skilt takket for oss, og etter en rask visit i oregano- og einebærbuskene var begge to klare for å finne mat og buss. Nå hadde det også blitt ganske varmt og vi var solbrente her og der.

Som skikkelige nordmenn husket ikke vi den der siestaen spanskmennene alltid har, og ikke brydde vi oss særlig om den da vi nådde en olivenåker og starten på Collbató sitt (liksom) sentrum. Her ramlet vi inn på første og eneste BAR- RESTAURANT vi så, og en kelner som overhode ikke snakket engelsk, kun ekstremt kjapp katalansk, ble vår. Da vi ba om en meny sukket han tungt og slepte seg inn. Litt senere kom han ut med en skriveblokk hvor han i en eksepsjonell fart ramset opp det vi kunne få. Jeg har den siste uken skjønt mye mer spansk enn før, men det får være grenser. Jeg oppfattet ordet “Paella” og “ensalada” og kjørte på med det. Med min “spansk” og hans katalansk klarte jeg tilslutt å bestille Paella med kjøtt og reker til Tilla (vi hadde mange diskusjoner om denne retten, skulle ikke jeg også ha? Han remset opp både pollo, galt og carne og jeg ristet febrilsk på hodet, “no, no, ve-ge-tal, sii?”), en salat og en crêpes med squash til meg, og farris. Det var en lang prosess. Heldigvis var det ganske morsomt, selvom fyren ristet på hodet og syntes nok vi var veldig merkelige, ikke skulle jeg ha kjøtt heller!




Da maten omsider var vekk og den nokså dyre regningen betalt, var det på tide å finne ut hvor i all verden bussen gikk fra. Sentrumet i Callbató var ganske så øde som El Bruc, bare litt større. På et hjørne fant vi en bussholdeplass, og idet vi kom frem kom bussen på andre siden av veien. Vi løp etter og smilte søtt og sa "Holaaaa! El Bruc?" 
Nei. Slik vi skjønte det gikk bussen fra andre siden, så der satte vi oss. Etter å ha spurt en gjeng med jenter (som kledde seg helt likt! Olabukser, hvit singlett og brun skinnjakke) hvor vi skulle stå, byttet vi igjen side av veien. Nå hadde vi allerede gått glipp av noen busser og jeg måtte tisse!

På riktig side av veien kom det nå en ny buss, men denne gikk heller ikke til El Bruc, eller neste. Da vi hadde ventet i 1,5 time var det rett før vi gikk til motorveien og haiket. Mens vi satt der og ventet fikk vi med oss følgende: 
den like jentegjengen kom tilbake, 
to gutter på sparkesykkel, 
en mann med barn, 
en mann med hvit bil (som vi etter hvert seriøst lurte på å stjele) 
og et eldre ektepar i grønn, gul og blå kjerre med hest foran.
Da bussen endelig kom satte vi oss på og kjørte fire minutter med den før vi var fremme! ...

I morgen reiser vi til Barcelona og tar ei natt der. Tora reiser på onsdag og vi skal feire bursdagen hennes på forskudd. Da blirre cerrvesa, mohitå og sånt der.