Siden Tora skulle reise fem dager før Tilla og meg, og hadde bursdagen dagen hun skulle reise, dro vi inn til Barcelona for å feire den kvelden før.
I ordentlig fjortisstil tok vi mye plass på en liten restaurant hvor vi lenge ble oversett av den 15-år gamle kelneren. Etter en liten stund klarteTora å sjarmere han såpass mye at ting gikk litt glattere.
Planen vår var middag og deretter barhopping med drinker. Det er noe ingen av oss vanligvis drikker, men dette var da kvelden. Det startet lovende, Tora og jeg hadde bestilt sangria og den viste seg å være rimelig sterk. Allerede ved middagen ble vi fnisete.
Etter middagen tråkket vi videre til et sted som het Milk. Der bestilte vi hver vår drink, og fy! så sterke de var. Jeg hadde en bringebærgreie som smakte som geléshots. Vi tømte derfor drinken og gikk videre til et veldig kult sted hvor vi ble hengende ved bardisken. Uheldigvis tok de ikke kort der, så Tilla og Tora gikk for å ta ut penger. Så da satt jeg der, enslig jente - lysende hvit sammen med alle gutta på 35+. Etter noen minutter kikket jeg rundt meg, og en liten hær med mannlige spanjoler satt rundt meg med stirrende øyne.
Vi spankulerte videre og havnet nedi et merkelig lokale hvor det var rockabillykonsert og hvor doene lukta verre enn møkkjellerne jeg har vært i. Da vi litt senere surret rundt i gatene, litt høylytte og blide hadde vi plutselig en liten vegg med gutter som skulle ha oss med på forskjellige steder. Tora tulleflørta vilt på spansk, og Tilla og jeg sto ved siden av helt tomme i blikket.
Tilslutt havnet vi på et trangt, lite sted hvor man kunne henge post it-lapper på veggene. Servitøren var helt sjokkert over at ikke alle tre ville ha shot. Etter en stund her hadde vi alle sammen følelsen av å ha sukker opp i halsen.
Vi hadde booket oss inn på et hostell som lå helt opp i Rambla'en og kom hjem på morgenen. Vi var så stille vi kunne, men likevel satte en spansk (og illeluktende) jente seg opp og sa: Im tryying to zleep!, og da vi ikke svarte okket hun seg høylytt. Da vi hadde lagt oss sto hun opp og begynte å rote i de skranglete metallskapene etter en jakke. Så mye for å være stille.
Dagen etter dro Tora til flyplassen og tilbake til CanSerrat.
Lørdag morgen reiste vi inn til Barcelona for å ha dagen der før vi skulle reise søndag morgen. Planen var å ta bussen 10.15, men da vi sto klare på bussplassen kl 10, tenkte vi at vi like greit kunne teste haikemulighetene. Etter kort tid stoppet en kjempesøt dame med unge i bakset og vi klemte oss inn i minibilen hennes. De skulle ikke til Barcelona, men til nabobyen til El Bruc, 15 minutters kjøring unna. Tilla satte seg i baksetet og jeg ble plassert foran sammen med den enorme sekken min. Dama kunne ca like mye engelsk som jeg kunne spansk, og det hadde vært gresselig morsomt å ha tatt opp samtalen vår og senere fått den oversatt. Det var mye jeg virkelig ikke vet hva jeg svarte på. Da vi ble satt av i Essparreguera 15 minutter senere ventet vi at bussen skulle komme innen 15-20 minutter. Så naivt av oss. Tjuefem minutter senere kom den.
Planen inne i byen var at Tilla skulle få klippet seg enda kortere og at jeg skulle oppsøke en voksesalong. Ville lagde kart til oss og vi fór av sted. Vi møttes igjen en time senere, Tilla i fyr og flamme med sin nye sveis. Stakkars dama på caféen vi spiste på ble helt forvirret da Tilla gikk inn på jentedoen. I Spania har nemlig jenter langt hår.
Så. Berlin. Søndag kl 05 våknet jeg, ganske så kvalm. Det viste seg at jeg hadde fått den samme spysjuka som Kine, Tora og Tilla hadde hatt. Vi trodde jeg hadde sluppet unna siden de andre hadde blitt dårlige med tre dagers mellomrom. Den gang ei. Jeg tror ikke jeg kan huske å ha vært så dårlig som denne søndagen, men reise måtte vi nesten. Så vi gikk fra Ville og mot Pl. Espanya, rundt ti minutter å gå. Da vi kom frem hadde jeg allerede stoppet tre ganger. Da bussen kom fikk vi ikke komme på fordi vi hadde for store lapper. Tilla måtte derfor løpe etter minibank mens jeg satt og gurgla på stoppet.
Fremme på flyplassen gikk jeg rundt i en tåke med pose i hånda mens Tilla gjorde alt av innsjekking, fiksing og annet. Da vi endelig landet i Berlin hadde jeg opplevd min lengste, verste og mest smertefulle flyturen i mitt liv. For å være litt dramatisk.
Stakkars Tilla bar rundt på to 60-70 literssekker og prøvde å finne bussen vi skulle på. Jeg ønsket å ta taxi, men da Tilla fant ut at det kostet 60 Euro besemte hun at vi busset. I Berlin skulle vi ta en buss til Nordbahnhof og M10 til et nytt stopp. Tilla fant bussen og etter en stund kom den, jeg gikk på og satte meg mens Tilla betalte. Da fant hun ut at vi var på feil buss og hun ropte meg bryskt ut, mens jeg var langt ned i posen min. Jeg falt ut på fortauet og ble liggende der til en lettere sliten og irritert Tilla kommanderte meg opp. Etter langt og lenge havnet vi på riktig stasjon og ventet på denne Eios vi skulle sove oss. Jeg sovnet der jeg satt og da han kom, gikk han helt sinnsykt fort mens han pratet veldig usammenhengende.
Han bodde i en fantastisk fin leilighet, men det viste seg å sove flere derenn bare oss.
Dagen etter sto de opp kl 07 for å pakke og reise, og det var ikke snakk om å være litt stille for de fire andre som sov der.
Etter en stund sto jeg opp og gikk inn til Tilla som hadde stukket av med sofaen i det andre rommet. Da vi senere begynte å kle på oss skulle jeg inn på "soverommet mitt" igjen. Jeg gikk inn, men der lå Eios med hånda nedi stellet. Jeg ble så forfjamset, men tenkte jeg ikke kunne gå ut, så jeg fortsatte med mitt (dog med tunellsyn). Han virket lettere flau etterpå, og jeg skravlet i vei for å liksom ikke gjøre det flaut for han.
Da vi senere på ettermiddagen kom hjem var Tilla veldig interessert i å bytte sted å sove (sier hun som sov best av alle). Hun følte denne Eios var litt ubehagelig. Han var kanskje litt merkelig. Overalt i leiligheten hang det utskrift av bilder han hadde funnet på internett. Det var nakne mennesker med erigerte tissefanter, nakne damer som løp med hund i parken, nakne unge menn på verandaer, nakne damer i parker og alle andre variasjoner. Det var også noen "skilt" med logoen til McDonald's med "Maturbation, I'm Loving it!", "I'm loosing masturbation time for this?!", "Please do not wear clothes" og "Clothing is optional". Jeg plagdes ikke spesielt med dette, selv om det kanskje ble litt mye.
Rett etter at vi kom hjem, ankom to jenter fra New Zealand og Tilla avtalte at vi skulle finne et hostell ilag med dem. Idet Eios gikk ut døra, pakket vi sakene våre fort, og da han kom tilbake (sammen med fire nye, tyske gutter. Vi ville da ha vært 14 stykker i den leiligheten) fortalte vi at våre venner som bodde i Berlin, hadde kommet tilbake...
Vi kom oss til et helt ok sted fire metrostopp unna Alexanderplatz. I samme bygg som vi hadde rommet vårt var det også en ganske så flott møbelforetning. Tilslutt klarte jeg ikke holde meg og måtte ta bilde av den ene sofaen som var der. Så klart, så klart kom eieren forbi og så meg der jeg sto og gliste med kameraet. Heldigvis sto Tilla på andre siden, så da hadde jeg et nytt motiv.
Hostelleieren på hostellet vårt var en merkelig mann. Mens vi var innom resepsjonen den andre dagen, spurte Tilla en som jobba der om hun kunne låne en skje med opp på rommet. Det var da greit. Dagen etter var hun nede igjen for å ordne noe, og eieren kom busende mot henne og sier "Du tok noe fra oss i går! Vi så deg på kameraet!" Tilla skjønte jo fint lite, men han fortsatte med å si de hadde sett henne, til Tilla sa "Jaja, jeg lånte en skje?"
Denne ville eieren gjerne ha tilbake. Han ville gjerne ha den tilbake. Og hun kunne jo ikke bare ta skjeer sånn!"
Samme ettermiddag hadde Tilla dusja og hun gikk de førti meterne fra dusjen til rommet, kun iført håndkle. I denne gangen, i et ensomt bygg, i 4.etg møtte hun på eieren og han ser henne og sier "Vennligst ikke gåå rundt slik!"
Dagen etter leverer Tilla den elskede skjeen, og da er fyren smørblid som om ingenting har hendt, og kunne ikke Tilla bare låne en plastskje? De hadde da masse plastskjeer!
Ellers gikk vi rundt med de andre, var innom noen små gallerier og prøvde å komme oss til Nasjonalgalleriet. Camilla viste vei og plutselig var vi i et område ingen av oss kjente igjen og som så ut som en industriplass. Vi hoppet på et tog og da vi etter lang, lang tid fant museet var det stengt på tirsdager...
En kveld vi skulle finne et matsted, hadde jeg litt lavt blodsukker. Tilla stappet i meg en Seitenbachsjokolade, en skikkelig "Genuss Bombe", noe ala Nutrilett. Den var nærmest umulig å tygge og landet som en stein i magen. Disse tyskerne, altså.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar