Reiseoppdatering #3

Tilla og Mone på spansk fjelltur!

Can Serrat ligger ved foten av fjellet Montserrat, et kjempepent, stort, blått fjell. Vi planla egentlig å bestige dette på søndag før vi skjønte at vi ikke visste hvordan. I El Bruc er det et skilt med kart over vei, men der står det at det tar ni timer. Det fristet ikke så mye i dette været. 

Vi gikk derfor opp til vaktmesteren til bygget, Muhammed, og spurte om råd. Deretter hadde vi plutselig skyss klokken 11 (så klart spansk tid) i dag tidlig.  

Uheldigvis ble Tora sjuk iløpet av natten og kunne ikke bli med, men Tilla og jeg pakket sekk med resteburger fra i går, masse vann og fornuftige sko.

Kjøreturen fra El Bruc til Montserrat klostret tar en halvtime, og vi skulle snart se at vi ikke ville bli alene. Vi ble møtt med en vegg av turistbusser, skoleklasser, klynger med nonner og turister fra Tjekkia. Vi fant raskt ut at det beste var å blende skikkelig inn med de andre: vi gikk derfor ordentlig inn for å ta flest mulig tradisjonelle turistbilder. 

Sånne bilder inneholder en eller fler av tingene sekk, sekk på magen, kamera, bilde idet man sier “heiheii!”, ene foten på en stein, høyde ol, person med mat, person ved statue. Alle kan disse, de kan varieres i det uendelige. 

Vi styret så rundt litt, tittet på klostret og i butikken der. Utrolig hva de har klart å klemme fram av produkter fra et ubebodd fjell. Joda, lavendelsåpe og –krem, men jeg kan love at det er ytterst få planter som kan leve der oppe. Eget godis fra fjellet hadde de også fått. I tillegg solgte de bøker om egyptisk kunst, noe som føltes som det mest naturlige å gå til innkjøp av der.

Muhammed hadde, før han slapp oss av, sagt et navn på en by vi skulle komme oss til etter å ha hengt på klostret. Hvordan sa han ikke. Heldigvis ville Tilla veldig gjerne ta en slags bane som gikk opp til en ny topp. Vi skaffet oss (heldigvis...) tur-returbilletter og tok den fire minutter lange turen opp.

Der spiste vi resteburgerne fra i går mens vi lurte fælt på hvor vi var. For å feire turen fikk vi ei fransk dame til å ta bilde av oss og utsikten med engangskamera. Det var egentlig så flaut at jeg ville bite meg, men så så vi jo at alle andre gjorde det samme. Etter dette var vi sikre på å ha fått et kupp til turistprosjektet vårt, men den gang ei! Rett etter kom en gjeng med fire trøndere og tror du jaggu ikke de dro opp en Kvikk Lunch! Vi hadde tapt for nordmenn med kortbukse, Berganssekk og solbrilleskille.

Heldigvis fant vi på slump et skilt hvor de sto “Collbató”, akkurat den byen vi skulle til, og det var også – ifølge skiltet – kun 1 time og 25 minutter å gå. Vi kjørte på! 

Første delen av veien var tre meter bred og semmentert og virket nærmest litt latterlig for to fjellgeiter som oss selv. Men som sagt, det var kun den første delen.

Vi gikk og gikk, stoppet ved små klostre for å ta morsomme turistbilder og gikk mer. Etter hvert begynte vi å tvile litt på skiltet som anga tiden på løypa, men vi hadde ikke annet valg enn å fortsette. Det begynte å bli både varmt og litt vanskeligere å gå. 

Etter å ha sjekket kartet en tiende gang og slått fast at, joda, det var rett, så vi byen!

Oreganobusk! Veldig moro for meg. Det var fullt av dem gjennom hele turen!

Undrende turist ved møkkete dam!

Vi stavret oss nedover, det var til tider ganske bratt med rullende steiner. Og mens vi halvveis slet oss nedover, kom det søren meg en sprekas, ikke helt ulik min far, joggende i høy fart bak oss! Vi var målløse.

 

Tilslutt kom vi oss ned til enden av stien hvor et skilt takket for oss, og etter en rask visit i oregano- og einebærbuskene var begge to klare for å finne mat og buss. Nå hadde det også blitt ganske varmt og vi var solbrente her og der.

Som skikkelige nordmenn husket ikke vi den der siestaen spanskmennene alltid har, og ikke brydde vi oss særlig om den da vi nådde en olivenåker og starten på Collbató sitt (liksom) sentrum. Her ramlet vi inn på første og eneste BAR- RESTAURANT vi så, og en kelner som overhode ikke snakket engelsk, kun ekstremt kjapp katalansk, ble vår. Da vi ba om en meny sukket han tungt og slepte seg inn. Litt senere kom han ut med en skriveblokk hvor han i en eksepsjonell fart ramset opp det vi kunne få. Jeg har den siste uken skjønt mye mer spansk enn før, men det får være grenser. Jeg oppfattet ordet “Paella” og “ensalada” og kjørte på med det. Med min “spansk” og hans katalansk klarte jeg tilslutt å bestille Paella med kjøtt og reker til Tilla (vi hadde mange diskusjoner om denne retten, skulle ikke jeg også ha? Han remset opp både pollo, galt og carne og jeg ristet febrilsk på hodet, “no, no, ve-ge-tal, sii?”), en salat og en crêpes med squash til meg, og farris. Det var en lang prosess. Heldigvis var det ganske morsomt, selvom fyren ristet på hodet og syntes nok vi var veldig merkelige, ikke skulle jeg ha kjøtt heller!

Da maten omsider var vekk og den nokså dyre regningen betalt, var det på tide å finne ut hvor i all verden bussen gikk fra. Sentrumet i Callbató var ganske så øde som El Bruc, bare litt større. På et hjørne fant vi en bussholdeplass, og idet vi kom frem kom bussen på andre siden av veien. Vi løp etter og smilte søtt og sa "Holaaaa! El Bruc?" 

Nei. Slik vi skjønte det gikk bussen fra andre siden, så der satte vi oss. Etter å ha spurt en gjeng med jenter (som kledde seg helt likt! Olabukser, hvit singlett og brun skinnjakke) hvor vi skulle stå, byttet vi igjen side av veien. Nå hadde vi allerede gått glipp av noen busser og jeg måtte tisse!

På riktig side av veien kom det nå en ny buss, men denne gikk heller ikke til El Bruc, eller neste. Da vi hadde ventet i 1,5 time var det rett før vi gikk til motorveien og haiket. Mens vi satt der og ventet fikk vi med oss følgende: 

den like jentegjengen kom tilbake, 

to gutter på sparkesykkel, 

en mann med barn, 

en mann med hvit bil (som vi etter hvert seriøst lurte på å stjele) 

og et eldre ektepar i grønn, gul og blå kjerre med hest foran.

Da bussen endelig kom satte vi oss på og kjørte fire minutter med den før vi var fremme! ...

I morgen reiser vi til Barcelona og tar ei natt der. Tora reiser på onsdag og vi skal feire bursdagen hennes på forskudd. Da blirre cerrvesa, mohitå og sånt der.