Da har jeg fullført min andre hele dag i USA. Det viser seg at jeg ikke helt bor i New York, men i en knøttliten by i Massachusetts, rett på grensa til New York. Jobben min, derimot, er i New York State.
Jeg har skrevet en "dagbok" for disse to og en halv dagene, og putter det ut som det første innlegget. Alt i starten er så nytt og mye, så dette blir nok litt rotete. Forhåpentligvis blir det mer ryddig utover sommeren.
Onsdag morgen sto jeg opp halv fem, og reiste mot Gardemoen en halv time senere. Jeg var trøtt og sliten og våknet ikke før jeg sto i inngangshallen. Jeg ble stående femten minutter i kø foran FINNAIR sin skranke da jeg skulle levere baggasjen: en norsk familie på tre hadde problemer og brukte ti minutter på å ordne det, og deretter fem nye, lange minutter til å frittere han stakkars svinsken (altså en finsk en som snakker svensk) bak skranken om de hadde fått sitteplassen ved siden av hverandre…
Deretter lubbet jeg inn gjennom sikkerhetssjekken og Tax Free. Mitt fly skulle gå fra gate 35B, og i tradisjon med min ellers gode reiseflaks gikk jeg rundt og rundt for å finne denne mystiske gaten. Jeg fant 34, 36 og 37, men ikke 35A eller B. Etter en lang stung snublet jeg borti et skilt med den, hvor jeg måtte gå gjennom en gang og ut i et nytt venterom. 35B var naturligvis ved siden av 39 og 40…
Jeg skulle fly fra Oslo til Helsinki hvor jeg skulle vente fire timer på fly videre. I Helsinki satt jeg og hang på et kafé hvor jeg hadde kjøpt te mens jeg diskret spiste min medbrakte lunsj som smulte fælt. Da mitt fly endelig var klart gikk jeg om bort - og fy så digert! Jeg satt på sete 55H, og jeg gikk og gikk. Da jeg fløy til New York i mars stusset jeg litt over at vi ikke fikk mat ombord hos IcelandAir og priste meg lykkelig for maten jeg hadde tatt med meg. På FinnAir fikk vi nærmest for mye mat og min lunsj måtte jeg skylle ned sånn litt innimellom.
Da jeg landet stilte jeg - og tohundre andre passasjerer - meg i kø for å komme inn. Det tok en time, og jeg tenkte at siden de tok fingeravtrykk og bilde av meg da jeg var her i mars, trengtes ikke det nå. Den gang ei, alt må gjøres på nytt.
Tilslutt kom jeg meg inn og deretter ut. Jeg hadde fått en billett til en buss som skulle ta meg til Penn Station hvor jeg skulle møte Sasha og Yonas. Sasha er hun som er ansvarlig for hele campen og Yonas er min "kollega" fra Etiopia. Bussen jeg skulle ta så ut som en utslitt gammel, amerikansk skolebuss som hadde fått ny logo. Den humpet og skumpet av gårde og kjøring var så rykkete at jeg når som helst ventet å sitte klistret til frontruta. Da vi nådde den siste terminalen før sentrum stoppet bussen og en ny fyr kom på. Han tok imot billetter fra de som hadde kjøpt fra før av, og etter det kom det en ny fyr på for å ta betalt av de som ikke hadde kjøpt billett fra før av. Kjempeeffektivt. Etter 10-15 minutter med frem og tilbake, kom sjåføren tilbake igjen. Jeg var litt forvirret på dette tidspunktet: den unge fyren sa at Penn Station var første stopp og bussjåføren som snakket dårlig engelsk sa at jeg måtte bytte buss på Grand Central. Det var det siste som var rett, og på Grand Central måtte trefjerdedeler av bussen av og den lille sjåføren hoppet inn i lasterommet for å laste av riktig baggasje. Etter ti minutter kom bussen vi skulle bytte til. Eller, buss og buss: det var en gammel van som vi trykket oss inn i. På et stopp litt unna Penn Station veltet vi ut og sjåføren pekte på et digert bygg og sa: there, there, Penn Station. Jeg tok på meg min 75-literssekk og spaserte bort hvor jeg skulle finne en spesiell tavle og møte Sasha og Yonas. Min telefon fungerer ikke her, og jeg følte meg gresselig smart da jeg på flyplassen kjøpte et simkort. Det viste seg å overhode ikke fungere, så noen mulighet til å kontakte Sasha hadde jeg ikke. Jeg stilte meg under tavla, og etter få minutter kom hun. Flaks var det, hun hadde egentlig ment en annen tavle, men skulle bare sjekke denne.
Da jeg endelig satt på toget til Hudson var jeg så sliten i hodet at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Naturligvis hadde jeg ikke klart å sove på den åtte timer lange flyturen.
Selv om jeg hadde googlet litt i området og trodde at jeg hadde en idé om hvor vi skulle hen når togturen var ferdig, skjønte jeg at jeg ikke ante... Toget stoppet i Hudson, en by med kanskje 5000 innbyggere. Der byttet vi over til Sasha sin bil, og det første hun gjør er å rygge rett inn i bakdelen på bilen til en gammel, white trashy dame. En sånn en man ser på CCN med fluffy striesekkhår og diger "Hudson Dog Race Club" t-skjorte eller noe der omkring. Hun ble dritsur og var frykelig nedlatende. Etter en stund i diskusjon kjørte vi forbi Ghent, videre til Lenox og deretter til et enda mindre sted. Vi bor utenfor Lenox og OMI Camp er 40 minutter å kjøre herfra. Jeg skjønner at det ikke er snakk om å gå til butikken her og det stresser meg litt. Det å måtte bli kjørt hver gang jeg vil kjøpe is blir bakvent for beinfoting-Mone.
 |
| Etter 19 timer med reising synes jeg det er greit å se ut som en blanding mellom MacGyver og en Muppet! |
Yonas er stille og rolig og ikke så god i engelsk. Jeg vil gjerne snakke med han, men uttalen hans er vanskelig og han snakker lavt. Dag 2 ble lang dag. Jeg våknet så klart halv sju lokal tid, klar som et egg. Etter påkledning og frokost ble vi med Sasha til Omi for å kikke på stedet vi skal jobbe. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg, men jeg ble overrasket. Det ligger midt i ingenting, og ble grunnlangt for tjue år siden av en fyr som samler på skulptur og som har alt for mange penger. Tilslutt kjøpte han et mange mål stort området hvor han har laget en skulpturpark. På tomten er det også et bygg med kontorer, utstillinger og kafé, kunsterboliger (med badebasseng, hurra!) og Camp Omi som ligger ute og kun består av spikertelt og annen telt.
Etter å ha gått rundt der dro vi hjem, hadde lunsj og deretter dro vi på butikken. Jeg kjøpte et simkort på flyplassen for å kunne ha telefon her, men det funket så klart ikke. Det viste seg at jeg måtte kjøpe en Pre-paid phone, altså en ny telefon med en slags blanding av kontantkort og abonnoment. Merkelig greie, jeg har slitt veldig med dette, og vært inn og ut av Radio Shack tre ganger på to dager. Uheldigvis var det samme personell begge dagene...
På kvelden dro vi inn til Lenox, en liten by med høy inntekt. Dette er også et sted rike byfolk har feriehus, så hele stedet er fylt med sånne små, koselige nisjebutikker som tar altfor mye penger. Det er så innmari koselig. Vi spiste på et "spansk sted" med en ekstremt overhyggelig, entusiastisk ameriansk servitør, hun var så serviceinnstilt at det ikke var måte på. "Would you like some more wine, Sir?, oh, you're very welcome!"
Det jeg har lagt merke til på denne ene hele dagen her er husene. Dette er skikkelig bygda i USA, og det er så klisjé. Husene på landet har disse stolpene og de amerikanske verandaene - til og med med gyngestoler utenfor. Jeg venter bare på en fyr med banjo. Det er ikke uvanlig med det amerikanske flagget flagrende utenfor heller. I tillegg er mye slitte, falleferdige og triste hus. Folk er enten ikke flinke til eller har ikke penger til å pusse opp. Det andre jeg har lagt merke til er skiltene på veien. I Norge er det meste i symboler, som er ganske universelle. Her er nesten alt tekst, "School bus stop ahead" for eksempel. Det som slo meg var hvordan er det for de med lesevansker? Når nesten alt er tekst og lite bilder er det mye som skal leses når du suser forbi i 25 M.P.H. (Aner ikke hva 25 mile er i km, men gjetter noe som 60-70 km/t).
 |
| OMI Scuplture Park |
 |
| Som alltid ser jeg flott og frisk ut når et kamera rettes mot meg. Dette er Camp OMI sine lokaler. |
 |
| Mitt rom (med tre vegger, siden det ligger på toppen av trappa - hvem gidder å re opp senga sånn her hver dag? Jeg, nå, tydeligvis! Superamerikansk) |
Dag tre begynte fint, jeg våknet rundt halv åtte lokal tid - noe som tilsvarer noe rundt klokken ett i Norge. Jeg lå lenge i sengen mens jeg så film. Siden det er såpass varmt hadde jeg åpnet vinduet helt. Det er et sånn klassisk amerikansk skyvevindu. Mens jeg satt i senga mi kom en av de tre stygge kattene og ville legge seg oppå Macen min. Det godtok jeg så klart ikke, og dyttet hun vekk. Hun ble da snurt og svarte med å gå ut av det åpne vinduet og ut på taket i 2.etasje. Jeg vet ikke helt hva reglene for kattehold er i denne familien, og ønsket ikke å starte dagen med å si at katta satt fast på taket. Jeg sto derfor halvveis ut av vinduet mens jeg lokket på kattekreket. Hun så på meg og løp videre. Etter en stund ga jeg opp og satte meg tilbake i sengen. Da kunne man høre en høy lyd fra veggene - det var katta som løp rundt som supermann på taket. Jeg håpet ingen skulle våkne for å senere spørre "did you hear that weird sound earlier today?" Etter tjue minutter kom hun inn igjen og jeg løp til vinduet og lukket det nok til at ingen pelsdotter skulle komme seg ut. Jeg var ikke særlig populær i hennes øyne da. Jeg kan love det går begge veier!
Jeg kledde så på meg og hadde frokost før jeg jogget en kort tur. Etter en dusj dro vi til Pittsfield, en annen by rett ved oss. Det er det som er med bygda i USA tydeligvis, det er masse småsteder tett innpå hverandre. Det kan være ti minutter mellom to steder på samme størrelse. Pittsfield har rundt 15 000 innbyggere, men sentrum er veldig spredd og man får ingen følelse av en by. Jeg tror jeg skal være litt kjip og ta hull på illusjonen om Den Amerikanske Drømmen på bygda. Folk er fattige og mange har ikke penger til helseforsikring eller noe annet. Til og med de jeg bor hos, som tydelig har penger, sier de sliter med å betale forsikringen.
Da vi var i Pittsfield dro vi innom The Christian House, hvor søsteren til Ed driver et hus hvor fattige kan få mat, klær og hjelp. For et sted! Da vi kom inn var det fylt med folk på 40 år uten tenner. Det var også en veldig intenst engasjert amerikansk dame med digert oransje hår og to barn. Hun skravlet i vei, og da de skulle gå sa hun til sønnen sin på rundt fem år: "Do you wanna hug her? You wanna hug her? Hug her!" Deretter ga den lille gutten meg en klem og jeg sto der uten å helt vite hva jeg skulle gjøre. Da dattera litt tidligere hadde spurt mora "What is Norway, mama?" "Norway is a beauuuutiful country that has a lot of fish" (...). Good one, lady!
Utover dagen satt jeg på verandaen og grillet meg. Det er 76 grader Fahrenheit, noe som er ca 26 grader celcius. Til uka skal det bli 86 gF. Det er jeg litt spent på!
Klokken seks kom Hannah, Annah og Dylon som er tre av de jeg skal jobbe med i sommer. Utrolig koselige, og det gikk maks en time før det føltes som om jeg hadde kjent dem en hel sommer. Det er det jeg får følelsen av med amerikanere, de er ekstremt interessert og nesten litt overhyggelig, men når det først er genuint føles det rett. Disse menneskene var oppriktig intressererte og lette å snakke med. Jeg gleder meg til å være sammen med dem i hele sommer.
I morgen skal vi ha det første møte med alle de som skal jobbe på campen. Vi skal sikkert forbrede og gjøre klart til barna kommer på mandag! (…)
Hejj!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar