m: Å ta på og ha på bunad.

Ja. Så var det 17.mai igjen.

Jeg våknet opp og følte meg totalt banket, men opp måtte jeg og på skulle bunaden. I år er første gang jeg har min egen bunad, så jeg var jo litt spent på denne jomfruturen. Min mor fant endelig ut at jeg nå har lagt på meg nok til å få bunaden jeg ikke fikk som fjortenåring (selv etter den fatale turen hjem i april hvor det kom frem at jeg hadde lagt på meg fire cm og at vesten derfor måtte legges ut (hadde ikke det vettu, er bare den gamle sviska på Husfliden som har klippa feil!)).

Det å få på en Sør-Østerdal-bunad alene er virkelig ikke gjort på et øyeblikk. Det er noen lag med farga sau som skal hektes på kroppen.

Da jeg snublet ut på kjøkkenet i dag tidlig, iført stripete og riktig snasen understakk, skjorte og bukseseler (for å holde stakken oppe slik at ikke all vekten lander på hoftene. Ganske så kjekt, men kanskje ikke så stilig,) sier Anine - som halvveis sto og lagde eggerøre til frokosten de var en time for sene til, og halvveis lurte på hva hun skulle ha på seg - "Åh! Den var jo fin, Mone!"

Ja. Hittil har jeg ikke sett så mange bunader av den så spartanske typen, men budeie-på-vei-til-høyloftet-stilen kan sikkert være staselig nok, det.

Jeg fikk nå på alle lagene, men da det kom til søljene ble jeg plutselig i tvil. Hvor skal alle de forskjellige sitte? Etter å ha googlet vilt i ti minutter uten resultat og med en inimini panikk rundt hjørnet, ringte jeg Tale. Heldigvis hadde hun noen år med bunadserfaring, og derfor også svarene jeg søkte.

Det å sminke seg med bunad er ikke som å sminke seg en vanlig fredags- eller lørdagskveld. Det å vite at du har på deg et plagg som din mor er veldig villig til å drepe for om du ødelegger, er litt skummelt. Det er som om hun konstant har hengt over skulderen min i dag. Hver gang tankene mine streifet det at rødvin kanskje hadde vært flott, var hun der som en bjørn. Ingen rødvin på meg altså.

I dag har jeg sett veldig mange flotte bunader, og folk som ser veldig flotte ut i sine bunader. Så kikker jeg på meg. Jeg liker bunaden min veldig, veldig godt, men kan ikke unngå å legge merke til at jeg ser usedvanlig tykk ut min fra siden. Jeg skjønner jo at det er naturlig etter å ha tatt på seg understakk, tykk, tykk ullstakk, forkle, og deretter en god og varm ullvest. Likevel er det litt surt. Der går jeg, som en bunad med et lite knappenålshode på toppen.

Ellers har dagen vært flott! Ingen gnagsår, utrolig nok (skal vel heller ikke skryte på meg å ha gått nok til at de skakke hælene mine en gang rakk å tenke på det).

Tilslutt får jeg vel takke min moder som, i mange måneder, har sydd på bunaden og som akkurat ble ferdig til den store dagen (bortsett fra min knallturkise lue som snart kommer. Sy, kvinne!

Vær så snill...)