Romania - oppdatering!

Helluhellu!
Nå sitter jeg i sengen min på rommet med Carina. Vi skal egentlig sove, men plutselig så Carina at vi hadde internett (hurra!). Fant ut at jeg skulle blogge kjapt, kjapt. Det blir en blogg med mye dårlig norsk. Det er litt fordi jeg er trøtt, fordi jeg ikke bryr meg, fordi jeg skal skrive fort OG fordi hodet mitt er på engelsk nå. Jeg driver støtt og stadig og snakker engelsk til Carina når vi er alene.
I dag har vi ikke gjort noe spennende, men i kveld derimot (da vi egentlig skulle jobbe med artikler) stakk vi ut på et sted kalt "The Stage". Veldig kult. Jeg drakk finsk brennevin kalt "Finnlani" (finskene mente jeg måtte prøve, for å sjekke om jeg kunne besøke dem), og Johanna ble kjempefull. Veldig vellykket.
Karaoke er tingen på rumensk fyllfest vettu! Stemmen min er helt ødelagt!

Johnny, som er vertsbroren vår, har kjørt oss en del rundt. Vi har oppdaget at den rumenske måten å kjøre bil på er... annerledes enn den norske. De kjører ikke etter hva norske kjørelærere ville kalt "miljøvennlig kjøring". Start bilen, kjør så foort du kan helt til du er to meter unna bilen foran/nesten kjører på noe/noen. Deretter bremser du kjeempehardt så alle i bilen nesten knekker kragebeina. Også må du huske tuta! Vi ler og sier dette til Johnny, men det skjønner han ikke. "See, see, the road is CLEAR". Da mener han at da kan han jo kjøre kjempefort (= 80 i 30 sone!). Det at det kan komme noe i veien, telles ikke. Han sier også at han ikke har fått fartsbot av to grunner: "One, im lucky, and two... i KNOW where the police is!" Stort glis.

I dag tidlig følte Carina og jeg oss ganske kjipe. I går natt ble det problemer med varmtvannet, så Johnny sa at om ikke det funket i dag, skulle han fikse noe. "Det er greit, vi bruker kaldt vann," sa vi, men det likte han ikke. Klokken sju i dag tidlig vasket vi oss i kaldt vann, og var veeldig stille. Vi trodde Johnny sov. Halv åtte kom han til oss og sa at vannet var klart. "What?" "Yeah, i've heated some water for you", "ooh, but we've washed in cold water, thats no problem". "What? But.. i just heated a lot of water". Det var skikkelig kjipt. Jeg og Carina ville ikke være vanskelige, bortskjemte nordmenn som skulle ha varmtvann. Johnny derimot, ville gi oss varmtvann.
Han skjønte heller ikke hvorfor jeg skulle drikke vann. "We have juice?" Den såkalte juicen er det vi kaller en god blanding mellom død brus og saft. "well, its not REAL juice, but almost", sa Johnny da jeg prøvde å argumentere på navnet "juice".
Vannet her smaker helt ok, men i følte Johnny bør vi ikke drikke det. "Well, you wont get siick now, not after a week. But if you drink it for five yrs, you might get sick, its a lot of.. uhm, klor in it". Da måtte jeg hold emg seriøs. Jeg kan være her for fire dager, ikke fire år. Derfor drikker jeg vannet.

En ting jeg ikke får ut av hodet var doene på skolen. DEt er noe av det verste jeg har opplevd (okei, ikke etter Roskilde!) Det var ingen doer, men "moderne hull i bakken". Det er porselen som er laget i en slags balje ned i gulvet, med en hull man lissom skal treffe (særlig, tok meg laang tid å treffe der. Tisset jo på gulvet, jeg!) Deretter var det ikke papir og ikke såpe. Takk gudene for desinfeksjonsmiddel.. og at jeg har lært meg å ikke kjenne at "de syv hav" er i trusene mine.

Det er jo flere land som er med her: Romania, Norge, Finnland, Latvia og Spania. Noen av de rumenske jentene er veldig hyggelige, men andre er... litt spesielle. Guttene er veldig "gentlemen", og det er veldig artig. Det er to jenter jeg har fått veldig god kontakt med, Johanna og Venla. Begge to er finske og kjempeherlige. Jeg skal til Finland i vinter, det er bestemt!

De to første nettene bodde vi i Sinoia, en liten fjellby. Der bodde Carina og jeg på rom med to av de litt mindre kule jentene. De var rimlig stressende.
Om morgningene hadde jeg og Carina på klokke. Da alarmen gikk på, spratt de to opp og opptok badet en good stund. Da vi hadde en halvtime igjen før frokost (og de var veeldig nøye med tiden!), hintet de litt frempå om at vi hadde dårlig tid...
Flere ganger sa vi: "Men dere kan bare gåå." "Neii, nei, vi venter". De stressa vettet av meg!

På søndag skulle vi dra i to puljer til Bacau, den ene rundt kl 12 og vi litt senere. Jeg og Carina hadde pakket alle sakene våre og tenkte da på å ta dem med ned trappene, og ut, selv om vi skulle dra sent. Slik ville vi spare en del tid senere (alle de rumenske lærerene var veeldig stressende "vånn å'klokk, VÅNN Å'KLOKK!" = one o'clock).
Caina gikk før meg ned trappene med sin koffert,og møtte den ene romkompisen vår. Hun la ut om at "neii, ikke ta ned kofferten nå (den var allerede nede..), vente, vente, for hun skulle dra senere, var iiiikkeno poeng". Deretter møtte hun meg lenger opp i trappen. Så på kofferten, og startet med meg og: "Åh, jeg ser du også bæreren den ned, Carina.. kan du ikke ta den opp igjen? Du skal jo ikke dra før om lenge". EEh, jo, lille pike, klart jeg bærer kofferten min OPP IGJEN bare for moro skyld... Glad vi ikke bor hos henne.. fniz


Hopper litt i tid og sted, men sånn er det når jeg skal skrive mye på kort tid.
I går kveld ankom vi som sagt Bacau som er en by med ca 200 000 innbyggere. Det er ikke en veldig pen by, den består av blokker på blokker på blokker. Og ikke bare det, de kunne ha trengt en oppussing for 30 år siden. Hele byen er grå, bortsett fra noen små busker her og der.

Johnny sin familie er nok litt velstående - rumensk standard. De har data, stor TV og pene nok klær. Utsiden av leiligheten ser ut som et okkupert Blitzhus i Oslo, men det gjør de alle.
Innsiden derimot, er noe helt annet. Det-er-så-rent! Og som Johnny sa, og som gjorde meg en smule nervøs for å søle, var: "It's VERY clean in this country, you should be able to EAT from the floor". Ehe, jah, sånn er det hos meg også!
Hele leilgheten er dekket av blomstrer i alle fasonger, farger og størrelser. Og da også i duker, tepper. Plastikkblomster er favoritten, tror jeg. Og det skal helst kombineres med andre, flotte farger. En annen ting er porselensfigurer. De er ooveralt. Små, store, lyse, mørke. Helst med en heklet liten duk under hver. Gardinene er hvite blonder og henger lag, på lag på lag.

Som jeg skrev i mailen min, har jeg og Carina et eget rom. Vi er i en annen leilighet enn Johnny vanligvis er i. Nå er vi i tanten hans sin ellerno. Dette soverommet har en meeeget lys lillafarge på veggene, stoore, tunge blondegardiner (Hvor er vinduet?), teppe som dekker nesten hele gulvet, platiskkblomster, plastikkroser, porselensfigurer, dukser og... Et stort skap med servise. Hm. Interessant. Midt i soverommet er det et stort skap med kaffekopper, tallerkner, fat osv. Så klart pent dekorert med plastikkroser på toppen. Sengen vi sover i er en vanlig dobbeltseng, men med en ikke så vanlig madrass. Egentlig lurer jeg på om det faktisk ER madrass her, eller om de bare har puttet en passende trebit her. Den er altså helt utrolig hard. Ikke nok med det, men puten er, om mulig, ENDA hardere. Det eneste den funker som, er ryggstød (der er den forresten veldig god, for den faller ikke sammen som normale puter gjør). Sengetøyet er i en skjærende, sennepsgul farge med (overraskende nok) blomster! Det herlige er at dyne, pute OG laken er helt likt! Garanterer en kvalm følelse.

I går da vi kom med koffertene våre, så Johnny på dem og sa at de var veldig store. Så store er de vel ikke, tenkte jeg, før jeg fikk høre at vi skulle i 3.etasje. Carina sin er både større og tyngre enn min, men Johnny skulle ta den. Da vi putsende og pesende var fremme sa han: Herregud, for en størrelse, det er jo en.. en.. dinosaur!"
Han kalte dem det flere ganger senere og. "Do you get your monsters under the bed?"

Foreldrene til Johnny er veldig søte. De snakker desverre ikke engelsk, så jeg prøver før hvert måltid å huske hvordan man sier "takk" på den riktige måten. Den kjappe er "merci", men den ordentlige måten er så vanskelig. Har lært meg "da"="ja", "gata"= "nok/stopp", "pa-pa-pa" = fort deg.. nå glemte jeg resten. Faren hans er veldig morsom. Har ser visstnok på Cartoon Network så han skal lære engelsk. Han mumler engelske ord innimellom, og jeg vet aldri hva jeg skal svare. Litt fordi de aldri passer inn, og fordi han ikke vil skjønne svarene mine. Mamman hans er en trinn dame med rød-brun permanent (typisk øst-europeisk) og gir oss VILT mye mat! I går kveld fikk jeg to diigre veggis-burgersaker, masse potetmos, salat, og "Hej, try this, very god my mother says!". I tillegg (som gjorde det hele herlig) skulle vi smake på hjemmebrenten deres, dette var 40%. "You should taste something, its VERY good." Okei, tenkte jeg, kjør på. Lite visste jeg hva det var. De tømte i noe rosa og sa "mmm, its cherry flavour!". Da hadde jeg vel skjønt at det var noe alkohol, men det var ikke før jeg hadde tatt en slurk at jeg skjønte at det ikke var polvarer. "Yeesyees, good, yes? We make this in the countryside, at my grandfathers". Vi fikk et stort eggeglass med det, og mens jeg spiste kikket jeg nervøst bort på den og tenkte "Aiai, måå jeg drikke dette?" De hadde tatt frem det beste de hadde, og det var grusomt å skulle tømme det ned, sammen med all maten. Jeg hadde tross alt fem hauger med mat å spise.

Tilslutt (etter en halv kilo potetmos, en bolle med kål, og to veggisburgere) var jeg død. Men neida, da spurte de om vi ville ha sjokolade!
Jeg skal ikke klage på at jeg er sulten, hvertfall.

Noe som er veldig forskjellig fra her og Norge, er alle løshundene. Det er maasse av dem overalt. Greia er at de er tamme, tykke og ikke stygge i pelsen. Har forelsket meg i en del av dem. I kveld var Johnny, Johanna, Venla (de to finske), jeg og Carina på kjøretur. Johnny skulle vise oss hvor flink han var til å råne i ringer. Vi stoppet og så utover et vann, også tisset vi jentene på rekke. Det var nok ikke Johnny særlig vant til, for han sa "æhe, weell.. i'll just.. stay.. here, wellek". Poenget mitt (som snart kommer), er at vi satt i bilen og snakket om trafikken her, og at det var mange hunder, men ingen katter. Koklusjonen vår var at alle kattene hadde blitt "squashed to the ground". Veldig morsomt.

I morgen skal vi ha en fest. Vi fant ut vi ikke kunne sitte hjemme hos vertene, så vi har leid et sted. For 45 lei hver(noe som er ca 20 Euro ellernoe) leier vi lokale, DJ. Inkudert er drikke og mat. Hihi. Det tror jeg kan bli ganske så morsomt!

Det tror jeg er det - for nå. Jeg tenkte eg burde skrive ned noe før jeg glemmer det helt!
Heja!

Som Johnny sa i går da hadde hadde snakkeproblemer: "Oh.. I Distroy English!"

Comeback?

Nå er det et halvt år siden jeg har skrevet her, og tiden har gått skremmende fort.

I fjor var litt av motivasjonen til å skrive Rolf. Han sa mye rart, og gjorde enda rarere saker. I år bor jeg dessverre ikke med han, men med Ane og Anja. Med disse to under samme tak (og alle våre venner) skjer det nok likevel. Derfor tenkte jeg: ”Mone, du må ta opp igjen skrivingen”. Og det er det jeg skal nå.. om jeg gidder.

Det første jeg skal fortelle om er forrige ukes hårnyheter. Jeg kom hjem til Anja sist søndag og fikk beskjeden om at Fride skulle skinnes tre timer senere. Hurra! Tenkte jeg, da kan jeg barbere sidene mine. Ane hadde nemlig tatt med sin fars barbermaskin (til tross for at sin mor var litt skeptisk). Så da Ane kom hjem fra jobb klokken 22, satte vi i gang.

Vi plasserte Fride på en kjøkkenstol i gangen, satte barbermaskinen på kortkort og kjørte på. Dette var ganske artig. For to år siden skinna jeg meg, men jeg fikk aldri vært med på moroa. Under barberingen måtte vi jo tafse litt på stumpene Fride nå hadde til hår. Det var veldig mykt og godt, og Ane kom med en herlig kommentar litt uten tanker.

"Ja, Fride, nå er du så myk og god, kanskje noen vil betale for å ha deg i senga og kose med!”.

Da Fride var blank, og håret som skulle ha ligget i søppelkassen, lå på gulvet, under sokker, og på genseren til Fride, var det min tur. Det var litt trist og litt vondt. Dreadsene på sidene ble klippet av, og Ane skulle så barbere.

Da også mitt hår (hvert fall noe av det) lå på gulvet, kikket vi på Ane. Ane hadde akkurat farget det skulderlange håret sitt. Vi presset og lokket med ”du har sagt at du skal skinne deg en gang”, ”det er nå eller aldri, vi gjør det jo nå” og ”trenger ikke bli såå kort da”. Etter 10-15 minutters overtalelse satte også Ane seg på kjøkkenstolen. Vi stilte inn maskinen på ”ganske langt” og kjørte på.

20 minutter senere sa Ane: ”åh herregud!” Vi sa: ”Nei, nei, det er kjempefint!” Og det var det, men Ane hadde lue dagen etter likevel.