Comeback?

Nå er det et halvt år siden jeg har skrevet her, og tiden har gått skremmende fort.

I fjor var litt av motivasjonen til å skrive Rolf. Han sa mye rart, og gjorde enda rarere saker. I år bor jeg dessverre ikke med han, men med Ane og Anja. Med disse to under samme tak (og alle våre venner) skjer det nok likevel. Derfor tenkte jeg: ”Mone, du må ta opp igjen skrivingen”. Og det er det jeg skal nå.. om jeg gidder.

Det første jeg skal fortelle om er forrige ukes hårnyheter. Jeg kom hjem til Anja sist søndag og fikk beskjeden om at Fride skulle skinnes tre timer senere. Hurra! Tenkte jeg, da kan jeg barbere sidene mine. Ane hadde nemlig tatt med sin fars barbermaskin (til tross for at sin mor var litt skeptisk). Så da Ane kom hjem fra jobb klokken 22, satte vi i gang.

Vi plasserte Fride på en kjøkkenstol i gangen, satte barbermaskinen på kortkort og kjørte på. Dette var ganske artig. For to år siden skinna jeg meg, men jeg fikk aldri vært med på moroa. Under barberingen måtte vi jo tafse litt på stumpene Fride nå hadde til hår. Det var veldig mykt og godt, og Ane kom med en herlig kommentar litt uten tanker.

"Ja, Fride, nå er du så myk og god, kanskje noen vil betale for å ha deg i senga og kose med!”.

Da Fride var blank, og håret som skulle ha ligget i søppelkassen, lå på gulvet, under sokker, og på genseren til Fride, var det min tur. Det var litt trist og litt vondt. Dreadsene på sidene ble klippet av, og Ane skulle så barbere.

Da også mitt hår (hvert fall noe av det) lå på gulvet, kikket vi på Ane. Ane hadde akkurat farget det skulderlange håret sitt. Vi presset og lokket med ”du har sagt at du skal skinne deg en gang”, ”det er nå eller aldri, vi gjør det jo nå” og ”trenger ikke bli såå kort da”. Etter 10-15 minutters overtalelse satte også Ane seg på kjøkkenstolen. Vi stilte inn maskinen på ”ganske langt” og kjørte på.

20 minutter senere sa Ane: ”åh herregud!” Vi sa: ”Nei, nei, det er kjempefint!” Og det var det, men Ane hadde lue dagen etter likevel.