Da var åpningen over, og det gikk nesten lekende lett.
Mye folk, mye ting og mye som skjedde. Jeg fikk tatt hele fem bilder, etter det bestemte nemlig minnekortet seg for at det var fullt.

Kort sagt en fin kveld, selv om deler av mitt minnet er som minnekortet mitt: defekt.

Batteri-Arild

Nå har jeg oppholdt meg i bartebyen i fem dager, og tre til skal det bli.
Trondheim er en merkelig by. Det virker nemlig ikke som at det er noen som er på jobb her! Nei, alle sitter ute i sola - hele dagen. Jeg sitter her med utsikt over Solsiden, og fra morgen til kveld er caféene fylt med folk i arbeidsdyktig alder. Jeg er rett og slett forundret. Hvor kommer alle menneskene fra?

Hver dag på vei til skolen går jeg forbi Batterigaten. Synes det er et ganske festlig navn på gaten som ligger rett ved Kongens Gate.
Nabogata der jeg bor, på Ila, er det en litt mer folkelig gate, nemlig Arilds gate. Ser for meg Arild med raka i hånda som slår av en prat over stakittgjerdet, utenfor det røde huset. Med mockasiner. Tilslutt fikk Arild, i en alder av 65 år, tildelt en eget gate.
Ellers er det en pen by. Det er masse fine, små hus, og så har jammen solen vært fremme alle dagene.

I går satt vi og grillet i Ilaparken og hele gjengen tok seg i å stirre på en annen gjeng tjue meter borte. Det var en interessant gjeng, og med dem var det ei sto mens alle andre satt. Alltid. Hun hadde på seg en kort, grå sportshorts (godt opp i stumpen), rosa høyhælte sko og en liten singlett som stroppene var brettet ned på (slik at hun ikke skulle få stroppeskille, klokken var tross alt åtte på kvelden) og magen bar. Hun sto i en sånn stilling at jeg stadig vekk tenkte at "nå går korsryggen snart ut av ledd". De få gangene hun satte seg ned, var det i en slags pornostilling med rumpa rett ut.
Etter en lang stund måtte vi rett og slett snu oss før vi ble oppdaget og ble Drittsekkgjengen.


Jeg sover inne på rommet til Bjarne, og som vanlig har jeg snakket i søvne. Det har visst nok vært mest mumling, men her en kveld han kom og la seg, snakket jeg om den bortkomne rotta mi mens jeg lovte dyrt og hellig at jeg var våken!

I dag er den siste hele dagen med jobbing. I morra har vi frem til tre før vi leverer. Lørdag får vi vite om vi kommer inn eller ikke. Jeg vet ikke helt hva slags reaksjon jeg har til svaret jeg snart får. Jeg jubler ikke over stemningen på skolen, men det kan jo endre seg.

Å lykkes med gutter!

Jeg kan vel ikke skryte på meg å stå øverst på mine venners ringeliste når det er gutteproblemer. Og jeg undres hvorfor.

En av de få gangene jeg faktisk delvis lyktes med å fange en gutt, var det ved å fortelle han akkurat det svaret han ønsket å høre: at Ford var favorittbilen min.
Det var så klart totalt løgn, jeg var 12 år og brydde meg ikke om biler, men det var det merket jeg kom på og ji-ji-jing dong, jeg traff blink!

En annen gang jeg delvis lyktes var i 5.klasse. Jeg hadde nemlig endelig fått Tor-Simen, den kuleste gutten i klassen, som kjæreste. Desverre måtte jeg dele han med både Signe og Else-Marie.
Stakkars Tor-Simen ville være sammen med den søte og snille Else, men de hakke mindre populære venninne hennes satte en stopper for det. Var det én, var det alle tre.

Det var liksom det som var "problemet" med å ha Else-Marie som bestevenninne. Hun var velstelt og så alltid flott ut. På skolebildet fra 1.klasse hadde hun matchende rødt hårbånd, genser og neglelakk, mens jeg hadde kledd på meg selv med lilla- og sølvstripete høyhalser og knallrød genser med vannkanner på.
Så det var jo ikke så vanskelig å se at guttene foretrakk Else. Og hun byttet på med guttebassene, og beklaget seg til meg når hun ikke visste om hun skulle velge "Torsi" eller Kim. Det var den perioden av 6.klasse jeg ikke visste om jeg likte Else-Marie like godt lenger.

En annen ting jeg har gjort for å sjarmere gutter var å bli sugd på øyet i badebasseget av Camilla slik at jeg fikk et stort og lilla merke under det. I full hysteri og med en haug av skrikende jenter rundt meg, klarte jeg å gå rett på en diger stolpe. Så klart foran alle de dødskjekke guttene på 15.

Da vi begynte på ungdomsskolen ble Else-Marie, May Lisbeth og jeg en flott trio. Bortsett fra at trioen konstant slepte rundt på to ekstra personer, nemlig kjærestene til de to andre. Det var alltid gøy når vi bare tre lekte i gangen, men idet de to andre kom, slapp Else-Marie og May Lisbeth det de hadde i hendene. Som som oftest, desverre, var meg.
Etter to og et halvt år med sånt syntes mine venner altfor synd på meg og fant en å spleise meg med. De var nemlig så heldige å være sammen med to som var fettere, så hva var bedre enn å spleise meg med deres kompis? Det ville bli flott!
Else-Marie så drømmende for seg sommerferiene på Tusefryd og fredagskvelder med Titanic hvor vi skulle gråte inn i deres skuldre.
Så da ble jeg satt opp med denne fyren, og selv om jeg egentlig tvilte hadde jeg intet valg: vi skulle ha det fint. Det passet jo!

Men da han, etter få uker, kysset meg foran min far i bilen og sa "Jeg elsker deg" (og jeg svarte "ikke gjør det" og gikk) sa det liksom stopp for meg. Og siden har det også gjort det.

Jaja.

Terrasse-teasing

De av oss som har valgt å bo på rett side av byen, rettere sagt fasjonable Briskeby, er så heldige å ha en veranda. Eventuelt terasse eller balkong som høres litt flottere ut. Der sitter vi i solen og titter på alle de små hundene i flotte gensere, og folk med dyre solbriller. I dag var det noen som tok bilde av oss mens vi satt på terrassen, noe som ikke var så kult siden både Anine og jeg akkurat hadde stått opp og så ut deretter. 

Uansett. Poenget mitt med å skrive om den fantastiske verandaen vår, er at jeg kan boltre meg med plantene mine, og Eivind og Anine digger det! Den grønne oasen er enda under bygging, men noe skjer da. 

Vi skal få opp resten av kassene (jada, den er festet med strips. Lekkert er det!) og få plantet resten av grønnsakene. Hittil ligger cherrytomater, tomater, grønnkål, erter, timian, basilikum, løk og en god del andre ting i jorden og spirer. Ganske så koselig!

Så, kom på besøk og nyt et glass portvin på balkongen i Eilert Sundts gate da, dere!

Å ta på og ha på bunad.

Ja. Så var det 17.mai igjen. 

Jeg våknet opp og følte meg totalt banket, men opp måtte jeg og på skulle bunaden. I år er første gang jeg har min egen bunad, så jeg var jo litt spent på denne jomfruturen. Min mor fant endelig ut at jeg nå har lagt på meg nok til å få bunaden jeg ikke fikk som fjortenåring (selv etter den fatale turen hjem i april hvor det kom frem at jeg hadde lagt på meg fire cm og at vesten derfor måtte legges ut (hadde ikke det vettu, er bare den gamle sviska på Husfliden som har klippa feil!)).

Det å få på en Sør-Østerdal-bunad alene er virkelig ikke gjort på et øyeblikk. Det er noen lag med farga sau som skal hektes på kroppen. 

Da jeg snublet ut på kjøkkenet i dag tidlig, iført stripete og riktig snasen understakk, skjorte og bukseseler (for å holde stakken oppe slik at ikke all vekten lander på hoftene. Ganske så kjekt, men kanskje ikke så stilig,) sier Anine -  som halvveis sto og lagde eggerøre til frokosten de var en time for sene til, og halvveis lurte på hva hun skulle ha på seg - "Åh! Den var jo fin, Mone!"

Ja. Hittil har jeg ikke sett så mange bunader av den så spartanske typen, men budeie-på-vei-til-høyloftet-stilen kan sikkert være staselig nok, det. 

Jeg fikk nå på alle lagene, men da det kom til søljene ble jeg plutselig i tvil. Hvor skal alle de forskjellige sitte? Etter å ha googlet vilt i ti minutter uten resultat og med en inimini panikk rundt hjørnet, ringte jeg Tale. Heldigvis hadde hun noen år med bunadserfaring, og derfor også svarene jeg søkte. 

Det å sminke seg med bunad er ikke som å sminke seg en vanlig fredags- eller lørdagskveld. Det å vite at du har på deg et plagg som din mor er veldig villig til å drepe for om du ødelegger, er litt skummelt. Det er som om hun konstant har hengt over skulderen min i dag. Hver gang tankene mine streifet det at rødvin kanskje hadde vært flott, var hun der som en bjørn. Ingen rødvin på meg altså.

I dag har jeg sett veldig mange flotte bunader, og folk som ser veldig flotte ut i sine bunader. Så kikker jeg på meg. Jeg liker bunaden min veldig, veldig godt, men kan ikke unngå å legge merke til at jeg ser usedvanlig tykk ut min fra siden. Jeg skjønner jo at det er naturlig etter å ha tatt på seg understakk, tykk, tykk ullstakk, forkle, og deretter en god og varm ullvest. Likevel er det litt surt. Der går jeg, som en bunad med et lite knappenålshode på toppen. 

Ellers har dagen vært flott! Ingen gnagsår, utrolig nok (skal vel heller ikke skryte på meg å ha gått nok til at de skakke hælene mine en gang rakk å tenke på det).

Tilslutt får jeg vel takke min moder som, i mange måneder, har sydd på bunaden og som akkurat ble ferdig til den store dagen (bortsett fra min knallturkise lue som snart kommer. Sy, kvinne! 

Vær så snill...)

Er det den Hedmarske budeien som er på luftetur i byen? 

Neida, det er bare en ny oppsetting av The Sound of Music.

En sølje på, og to igjen. Fornøyd over riktig plassering på en da, i alle fall.

Gleden ved å pusse (opp)

Jeg har, som jeg skrev tidligere, fått et eget rom til sommerutstillingen. Det er jo vel og bra, men veggene i dette rommet er like klumpete og bulkete som bilen jeg så i veikanten her om dagen. Jeg begynte derfor å banke ut klumpene med baksiden av en hammer, men etter at folk fra datarommet (som ligger vegg-i-vegg med meg, kun med en sponplate mellom) tilslutt fikk nok, måtte jeg gjøre noe annet. Jeg fant meg en flott pussemaskin! Desverre hadde ikke denne pussepapir. Jeg fant en annen pussemaskin og den hadde masse papir. Problemet er at denne maskinen ikke er så kraftig. Det er litt som å piske krem med en melkeskummer: det tar tid. Så jeg brukte hele dagen i går, fra klokken ti til fem på å pusse disse veggene. 

Jeg kan derfor gi tips til alle som er ute etter stive skuldre. Puss en stygg vegg i noen timer, og gå deretter på trening og løft altfor tunge vekter fordi du skal tøffe deg. Jeg har nærmest mistet halsen.

Uansett. I dag fikk jeg utdelt noe nytt, grovt pussepapir - til den første maskinen. Halleluja! Jeg suser rundt i rommet og kan sikkert fullføre veggene i dag. Problemet er det at denne supermaskinen er tre ganger så tung som den første, så armene mine føles litt som to slappe pølser. 

Så, om det er er noen som kikker seg i speilet og tenker: Shit, disse bingoarmene burde strammes før sommeren, er rommet mitt stedet. Jeg lover at i hvert fall den ene armen blir stram(mere). For min del er det høyre, og det er flott. 

Jeg ønsker meg forresten gjerne middag servert i dag.

Klippefest, middagsfest og vår i byen!

Forrige uke hadde Tora, Tilla, Live, Linda, Miriam og jeg spleisemiddag. Tora gikk tidlig, Tilla kom sent og bidro ikke, men det var flott og det var nok mat. 

1.mai ble feiret i god maiånd. Tog og deretter tilbragte vi dagen i sola. Jeg løp mellom St.Hans-parken, Stensbergparken og Grønland. Hver gang jeg kom et sted, flyttet folk på seg. Tilslutt endte Ane og jeg opp alene på Grønland med en kinakål, en boks ananas og pepperkaker i veska mi. 

Som dere ser lever Ane fortsatt i Swaziland. Alle andre i t-skjorte og shorts, Ane med tykt skjerf, strømpebukse og jakke...

Sommerutstillingen nærmer seg, og som alle de tre andre hovedutstillingene mine, har jeg valgt et litt slitsomt prosjekt. Det blir lydinstallasjon denne gangen og, men denne gangen skal jeg ikke male et svart rom hvitt, male gulvet med akrylveggmaling eller snu en hel vegg. Nei, jeg skal dekke et 15 km2 rom med oppklippet bomullshyssing!

I dag har jeg da (med god hjelp fra Tilla) ryddet ut av rommet, vasket gulvet tre-fire ganger, dratt ut spikre fra veggen, sparke og deretter hakket opp veggen med hammer for å få den gjevn.

På en uke har jeg alt klippet rundt 12 nøster med tråd, men i kveld fikk jeg heldigvis hjelp. Jeg hadde invitert gud og hvermann til å hjelpe, men plutselig, i siste liten, meldte nesten alle avbud. Ane og Tilla kom og vi kom oss gjennom 16 av 19 nøster.

Svært fornøyde, men med litt stive skuldre etter tre timer klipping med bolle på fanget og en sløv saks. I tillegg hakket jeg meg selv i lillefingeren med baksiden av en hammer i dag, og fått gnagsår på langfingeren. To ganske viktige klippefingre.

Som den beskjedne personen jeg er, skygget jeg for Ane på flere bilder, så vi tilslutt rett og slett måtte iscenesette et "hei-hei-bilde".

Etter oppvasken i dag kom jeg til å speile meg i ene kaserollen og så plutselig at jeg lignet veldig på storesøster Tale i den kjelen. Jeg lekte derfor litt med den for å få frem det perfekte uttrykket, men det var ikke helt lett.